Denne uka, før 3. søndag i advent, er det døperen Johannes som er en viktig figur.
Han som forløperen til Jesus. Livet til disse to var tett knyttet sammen. Allerede da Maria, Jesu mor, og Elisabet, Johannes mor, gikk gravide med disse to guttene, møttes de og barna sparket i magen, forteller Lukasevangeliet.
Johannes var den som ifølge Bibelen døpte Jesus, og han gikk rundt og prekte at folk skulle vende om, kanskje rett før Jesus ble kjent, eller samtidig. Men i alt det vi hører om ham, skinner det gjennom at han ikke var den alle hadde ventet på ennå. Han var en hjelper, en alliert, en forløper, en som pekte på Jesus.
I scenen for denne uka hører vi ham preke, streng og intens: Ormeyngel, vend om! Tro ikke at dere har en unnskyldning! Harde ord.
Det er spennende, hva som er resultatet av de harde ordene hans, det er nemlig at folk spør: «Hva kan jeg gjøre?» - og folk får svar, og, så står det: Folk gikk nå med forventning. De får forventning om at ting skal snu, de får et håp.
Akkurat det tar jeg med meg fra denne teksten i dag. Spørsmålene: Hva fyller meg med forventning? og: hva må skje for at jeg eller andre spør: Hva kan jeg gjøre?
Det er nok ikke en skremmepreken som berører meg så dypt at jeg vil spørre: hva er det jeg kan gjøre? Men møter med medmennesker, møte med deres liv, også deres nød og ensomhet – de føder akkurat dette spørsmålet i meg. Hva kan jeg gjøre? Og det gjør også møte med en truet verden.
Eller et gråtende barn.
Jeg tror min bønn denne uken er at vi må holde den gode forventningen og håpet varmt og at det alltid må være mennesker som spør: Hva kan jeg gjøre? Og, på den andre siden, at Gud må gi meg klokskapen å vite når jeg skal og kan gjøre noe og når jeg skal la være.
Karoline Faber, prest i Strømsø:
Bilde: Astrid Nåtedal Holmen.
Du kan lese ukas tekst her: https://bibel.no/Nettbibelen/Kirkearets-tekster