Maria. Jesu mor, Guds mor, kirkens mor, vår mor.
Maria – hvem er du?
Maria, din lovsang stiger opp fra ekte nød, tror jeg.
Du er så ung.
Du var ensom, fryktelig ensom før du flyktet til Elisabet, slektning og alliert på fjellet – hun som bærer sitt eget under under hjertet.
Du har sett fingrene peke mot deg etter at du har blitt gravid, tror jeg.
Du har opplevd hvordan det kan være vanskelig å få endene til å møtes.
Du har bodd på et trangt sted, med mange rundt deg.
Du har fått besøk av en som løfter opp de lave.
Du er en av de lave.
Din sønn kommer til å være en av de lave, han vil bli løftet opp på et kors.
Han vil bli et storverk, Guds storverk og ditt storverk.
Nå bærer du ham under hjertet.
Om noen år skal du stå og se ham bære et kors.
Men den hellige vil ha miskunn.
Din sjel opphøyer ham.
Gud vil ikke forlate ham, ikke deg og ikke hans venner heller.
Du må gjennom skam, han må gå gjennom skam.
Men Gud kommer til å la hovmodstankene bli stikk i hjertet.
Fra slekt til slekt skal det fortelles om ham og om deg. Om de lave som ble løftet opp.
Du kan ikke velge.
Han kan ikke velge.
Så mange i dag som ikke kan velge, så mange må bære skammen, holde ut ensomheten, leve med å ha smittet andre. Leve med å holde ut lange, kjedelige dager. Leve med å være en av de som andre peker på. Maria, i dag hadde du kanskje bodd på Stovner, eller Fjell. Du hadde vært en av de som ikke kan velge å dra på hytta og spise appelsiner. De lave.
Guds barn. Dine barn.
Gud forlater aldri de lave.
Gud kan skape lovsang i fattigdommen.
Han gjorde det i din munn.
Han gjorde det i gamle tider hos sitt folk, Israel.
Han gjorde det gjennom sin sønn som er din sønn.
Den mektige, den hellige, skaper kraft i mennesker til å holde ut nød og ensomhet. Han legger en lovsang på deres lepper, plutselig, når de skjønner sin egen plass. Når de forstår at også deres liv er et storverk.
Han metter de sultne med gode gaver og sender de rike tomhendte fra seg.
Både nå og da.
Lovet være hans navn.