Av Arne Espeland
Viruset er ikke under kontroll verken i Norge eller i resten av verden. Vi er heldige som lever i et land med et oppegående helsevesen og ressurser til å takle situasjonen.
Kirken ble sterkt rammet av tiltakene. Noe av det viktigste vi holder på med er å møte mennesker i ulike faser i livet, i glede og sorg. Tiltakene som ble innført da Norge stengte ned og nå også ble strammet inn denne uka, har ført og fører til at de naturlige møtene må begrenses med færre personer til stede og i mange tilfeller har blitt avlyst. Antallsbegrensninger og krav til fastmonterte seter har blitt oppfattet som i overkant strenge, og det har ikke alltid vært like lett å forstå logikken i tiltakene.
Noen «positive» effekter har det ført til: Utvikling av teknologi for å strømme gudstjenester og andre arrangementer og kreativitet med å tanke på å finne alternative måter å gjennomføre tiltak. På Eigerøy har vi blant annet i noen tilfeller gått på dørene til folk og delt ut materiale de ellers skulle fått i kirken. Møter på alle plan i kirken er blitt gjennomført digitalt, og det har vært økt bruk av hjemmekontor.
Vi ser fortsatt ikke enden på pandemien og skal tydeligvis leve med den en stund til. Som kirke har vi funnet løsninger og gjør så godt vi kan. Vi har vært og er fortsatt rammet av begrensninger i det aller viktigste: Fellesskapet mellom mennesker. Vi har kjent på gleden ved nesten å være ferdig med pandemien en periode i høst. Nå kjenner vi igjen på smerten ved at det innføres begrensninger.
Kanskje den aller viktigste lærdommen av pandemien er å verdsette fellesskapet mellom oss som mennesker? At vi forstår at vi er gjensidig avhengig av hverandre og at den enkelte av oss utgjør en forskjell?