Av Siri J. Johannessen
«Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» Matteus 26,6-13
Palmesøndag er inngangen til påskefeiringen vår. Gjennom ulike fortellinger fra evangeliene, hører vi om hvordan Jesus hylles av en stor folkemengde der han kommer ridende på et esel. De som møter ham, har hørt historier om hans godhet og hans under, og møter ham med stor begeistring. De dekker bakken med kappene sine, som en «rød løper», og vifter med palmegreiner mens han kommer.
I fortellingen fra Matteus 26, kan vi ane at selv ikke disiplene, som gikk med Jesus overalt, helt forsto hva som ventet dem de neste dagene. Noe lærdom kan man si de hadde tatt med seg; Jesus formante jo alltid at man skal verne om og støtte de fattige, sårbare og lavere i samfunnet, de som faller utenfor. Hvorfor kunne ikke kvinnen gjøre det gode, det som Jesus selv hadde sagt? Men Jesus vet hva som venter. Han sier rett ut at hun salvet ham til sin gravferd. Igjen forteller ham dem at det er nært forestående. Kvinnen ble irettesatt av mennesker, men tatt i forsvar fra Gud. Fordi hun æret Gud. Og i sin enkle handling viste hun også omsorg for et medmenneske som bærer tungt. Hun viste at hun så, og ville gå med i det vonde.
Gjennom Bibelen, særlig NT, og da også historien om påsken, utfordres vi stadig på hvordan vi møter våre medmennesker. På palmesøndag handler det om hvordan vi velger å bruke livene våre; på å se de foran oss som ikke har det helt bra og gjøre noe for å bidra, eller på å tenke på hva som kanskje kunne vært. Men det handler også om det symbolske i fortellingen om at Jesus kommer til Jerusalem ridende på et esel. Han er ikke opptatt av å være bedre enn andre, men opptatt av å løfte opp de som ikke ellers får anerkjennelse og plass, i samfunnet eller rundt bordet. Palmesøndag kan minne oss på at vi er anerkjente og gode nok – som den vi er.