Det er ikke det du ser, som varer evig. Det er dagens preken. Men jeg tenker jeg fikk høre det hvis jeg nå gikk og satt meg. Derfor: Det er ikke det du ser som varer evig.
Når vi sier det slik, virker det nærmest overraskende på oss, men likevel umiddelbart sant. Det er nesten som om vi skvetter til litt. Og at noe så opplagt må sier fra prekestolen, og være dagens preken.
Men: Til tross for dette. Innretter vi livene våre som om det var det motsatte som var tilfelle: at det vi ser, er det som en gang skal bli stående. Ja, vi lager slagord av det: “What you see, is what you get.” Og så lever vi livet ut fra at det hele dreier seg om å bli sett. Bli lagt merke til. Være synlig til stede på så mange plattformer som mulig.
Ja, kirken henger seg også på: Det gjelder å bli sett i mediebildet.
Det kan være mange grunner til at det er slik. Men tro om ikke mye skyldes en tankegang som går ut på at hvis du ikke ser noe, så skjer det heller ikke noe. Og da dukker denne tidsalders hyppigste stilte spørsmål opp: «Skjer a’?»
Spørsmålet tvinger seg fram fordi det ikke er noen ytre tegn på at noe skjer. Derfor blir det du ser så viktig. Ja, helt avgjørende. Det er vanskelig å tenke motsatt. Og da nærmer vi oss denne søndagens tekster.
For: Det er nettopp tankegangen, måten å tenke på, som er hovedpoenget i dagens to små lignelser: Lignelsen om sennepsfrøet og lignelsen om surdeigen.
Disiplene tenke: Når de hørte Jesus snakke om Guds rikes fremvekst. Om himmelens rike. Om de salige fattige og forfulgte. Ja, om den nye virkeligheten med frihet fra loven. Ja, at til og med sabbaten var til for menneskets skyld: Da tenkte de: Når skal vi få se noe av dette? Når skal det bli noe vekst ut av det? Når skal det nye begynne å gjennomsyre det gamle? De ville se. De var utålmodige. For de så ikke det store Jesus snakket om. Det de så, var det motsatte: De så det lille. De få. En liten flokk, marginalisert i samfunnet, langt unna de sentrale strøkene, langt unna der avgjørelsene ble tatt. Lignelsene om sennepsfrøet og surdeigen, blir trøste-lignelser for disipler som så for lite i livene sine.
Og her kan vi kanskje kjenne oss igjen. Hva blir det egentlig av det hele? Hva med troen min? Hva med kristendommen min? Ja, hva med kristendommens innflytelse i samfunnet, i lovverket, i skolen, i formålsparagrafen? Ja, til og med i religionsfaget?
Tankerekkene kan dra oss i vei og gjøre oss både motløse og utålmodige. For det er så mye lettere å følge tankegangen i denne ene retningen enn den andre. Å tenke motsatt, å snu tankegangen er så vanskelig. Men her får vi altså både sennepsfrø-hjelp og surdeigs-assistanse. Og midt oppe i det hele må vi ikke glemme enken i Sarepta, hun med krukken oppkalt etter seg. Hun fokuserte også på det hun ikke så. Hun så kun det lille.
Her trenger vi hjelp. Gudsrike-hjelp. Lignelse-hjelp. For tankegangen må snus ned opp. Innretningen må endres. Og her kommer faktisk dagens Pauli ord fra Romerbrevet oss bokstavelig talt til hjelp: Vi hørte det lest: «Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes …»
…
Hva er det så Jesus vil si oss om forholdet; mellom det du ser og det som skjer, mellom Guds rike og det som skjer der og denne verdens riker og det du ser der? Vi husker vel dagens preken: Det er ikke det du ser, som varer evig. I dag, som utleggelse av dagens to lignelser, betyr dette tre ting:
For det første: Det store i Guds rike er ikke det du ser.
Det andre: Det store i Guds rike er det som skjer.
Og for det tredje: Det store som skjer i Guds rike skal en gang komme til syne.
…
Det store i Guds rike er ikke det du ser.
Derfor er det så lett å miste gudsrike-dimensjonen, eller gudsrike-tankegangen i det daglige. Guds rike er ikke et synlig rike, men noe som skjer. Men vel og merke: Det som skjer, skjer under overflaten. Veksten kommer inne fra. Strømmen av liv kommer innenfra gjennom ord og ånd. Det er ikke det spektakulære som er byggesteiner, men levende mennesker som bygges opp innenfra og som ikke lar seg friste til å bygge imponerende, moderne babels tårn.
Det store i Guds rike er det som skjer.
Guds rike er et frø, kastet ut i verden. Men det skjer noe. For dette er «kornet av sannhet», «snevet av sannhet,» midt blant alle sensasjonene. Det som synes imponerer ingen. Et barn blir døpt. Noen mennesker rundt et alter.
Tre håndfuller med vann og et oblat i munnen. Men i det lille skjer det store. For i det lille vi ser, der rommes Kristus selv. Byrder lettes. Mennesker reiser seg og får styrke. Felleskap formes. Evigheten går gjennom tiden.
Det store som skjer i Guds rike skal en gang komme til syne.
Noe skulle vise seg allerede nå. I vår måte å være tro mot budskapet og være kirke i tiden og være et alternativ til alt det store som fyller øynene. Det skulle vise seg i vår måte å være medmennesker blant mennesker. Være en neste for den andre.
Når så alt det du ser, en gang skal falle sammen, da skal også det som skjer sammenfalle med det du ser. Da skal det som her er skjult, komme for en dag. Praktverk faller sammen. Livsverk blir stående. Og da er vi kommet tilbake igjen til dagens preken: Det er ikke der du ser, som varer evig.
Øyvind Kvarstein, domkirkeprest