Prekentekst: Matt 6, 1–16 og 16–18
Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med oss alle!
(se 2. Kor 13, 13)
Tre ting, det er det det dreier seg om ifølge Matteus. I og for seg ikke en gang overraskende. Gaver til de fattige, bønn og faste. Passer ganske bra inn i dag, alt sammen, ved inngangen til fastetiden er det kanskje det mange av oss forventer. Ja, ja, kan en da si, det forstår seg jo selv.
Men så blir Matteus’ tekst krevende med en gang. For dette skal det ikke snakkes så mye, så høyt om, ja, helst skal det ikke snakkes om det i det hele tatt. Det skal bare gjøres. Ingen skal hevde seg selv, sin egen fromhet og fortreffelighet overfor andre. Det er ikke det kirken er kalt til å gjøre, å hevde sin godhet og fromhet i møte med andre, foran andre, det er andre ting som teller, nemlig å gjøre disse tre ting, simpelthen gjøre dem – uten å skjele til hva det bringer med seg av godfølelse, uten baktanke om å få noe igjen for det.
Dette er ganske dyptgripende, du skal ikke fortelle at du har gitt en gave, din bønn skal ikke vises for andre, det skal ikke kunne sees eller legges merke til at du faster.
Er ikke det helt absurd, er det enda en gang en kristendom som ikke vil støte noen, som gjør seg selv liten, som tar seg sammen og trer av fra samfunnets arena og overlater det offentlige rommet til andre? Jeg tror ikke det, men jeg tar det som en påminnelse.
Nå står jeg her på prekestolen, og om jeg så bare hadde fortalt at, ja, jeg har mine stunder hvor jeg ber, hvor jeg går inn i kirken, tenner et lys, leser i Bibelen, at jeg ikke er fremmed for tanken å gi en gave til en eller annen organisasjon, da skal jeg vite at det med dagens tekst alt er på kanten. Jeg må tenke meg om. Forteller jeg det fordi det sømmer seg for en prest, fordi jeg antar at slikt forventes, fordi jeg håper at dere liker det eller fordi … ja, fordi?
Dette kan være vrient nok, så hadde Matteus bare stoppet her, men det blir enda mer utfordrende i hans tekst: den venstre hånden skal ikke vite hva den høyre hånden gjør. All idé om målestokk, om lønn, om oppnåelse av anerkjennelse, godfølelse og hvert ønske om å kunne beregne lønn og belønning blir absurd og umulig. All snakk om motivasjon, om å kunne gi en begrunnelse, en from en, en kristelig en, alt dette blir absurd, for vet ikke en gang den venstre hånden hva den høyre hånden gjør, da kan ei heller hjernen eller hjerte vite det. Det er utfordrende og vi liker det kanskje ikke, men det er bare rett og rimelig følger en Matteus’ tankegang: for bare det å kunne vise til en motivasjon kan være med på å sørge for en god følelse, altså en slags belønning for hjerte og hjerne. Samtidig er det vel slik livet er: vi vet ikke alltid hva vi tror på, kan ikke gjøre rede for et system av læresetninger og overbevisninger og noen ganger gjør vi bare ting, for oss selv og for andre, uten å tenke oss om, det bare er slik – å gjøre godt for andre, bare det, ikke et ord og en tanke forut eller i etterkant.
Dette er ganske snåle saker for dette her handler jo ikke om småtteri, det handler om rettferdighet. Der hvor bibeloversettelsen skriver «gode gjerninger», skriver Matteus «rettferdighet». Pass på at dere ikke gjør deres rettferdighet foran menneskene. Å gjøre rettferdighet, det er da å gi gaver, å be og å faste. Men dette gjør det også tydelig: rettferdigheten er alltid Guds rettferdighet. Slik gavene våre er gaver vi har fått av Gud. Det minner vi oss selv om hver søndag, når offergavene er samlet inn: Av ditt eget gir vi deg tilbake. Våre gaver er Guds gaver og vår trofasthet til Gud, vår takk til Gud for gavene vi har fått er å dele med andre. Vi har alt fått, vi er ikke avhengig av lønn, ei heller av lønn i himmelen.
Gavene, bønnen, fasten, det skjer på hjemmebane, i rommet vårt, ikke på noe hellig sted, men midt i hverdagen, hvor hverdagens hendelser forstyrrer og trenger seg inn i og forstyrrer bønnen og fasten.
I Haugerud kirke hvor en eritreisk kirke samles til gudstjeneste er det vel på sin plass å minne om det, om hverdagen, om hverdagens utfordringer og forstyrrelser, å minne om at vi hver søndag påstår at vi har fått og gir tilbake. For når det nå jubles over en handlekraftig regjerning som har fått til en innstramning av asylpolitikken er det faktisk slik at de fleste som kommer til Norge for å søke om asyl, at de fleste som får innvilget asyl, er fra Eritrea. Fordi så å si alt går galt i Afrikas yngste nasjon. Ni av ti kommer alene, en av tre er kvinner. Vi har fått og gir tilbake, fordi det er rettferdig. Ganske merkelig at det under henvisning til kristen motivasjon kan kjempes for en håndfull reservasjonsleger, men at en innstramning av asylpolitikken er helt allright – og ikke fortell meg at den venstre hånden ikke vet hva den høyre hånden har gjort, for det vet den i aller høyeste grad.
Jeg tenker tilbake til Ezra Randy, radiomannen fra Nairobi. Han bare begynner å forandre verden, rett i nabolaget.
Ikke nevner han en kristen eller annen motivasjon, og det er greit, det spiller ingen rolle. Det er det vi skal øve oss på: rettferdighet uten beregning. Stå opp for og sammen med andre, bry oss. Det hele kan sies handler om en ting, det handler om kjærlighet.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.
(se Fil 4, 7)