Preken på Fastelavnssøndag, 15. februar 2015 - av Carsten Schuerhoff

Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med oss alle!
(jf. 2 Kor 13, 13)

I

Dagens tekst fører oss rett inn i det, Jesus har kommet til Jerusalem, han er i byen nå, og det er å føle at spenningen tar til, her blir det lidelse og død, og først siden oppstandelse.

Noen vil mene: vi nærmer oss kjernen. Det er her alt står på spill, det er nå det gjelder. Det er det kirken er satt til å forkynne, denne sannhetens kjerne.

Det er nærmest formelpregede setninger om herliggjørelse av Menneskesønnen, om å miste livet og det evige liv, om et hvetekorn som dør og som bærer frukt.

Jeg lurer på: er det slik at jeg skal kunne gjenta slike setninger, er jeg nærmere kjernen om jeg kan huske slike setninger, er det det som skal til? Hvordan, på hvilken måte, er det tilstrekkelig, på hvilken måte skal det ansees som uttømmende og sakssvarende for kjernen i det hele, i troen, i kirkens budskap?

Samtidig, det kommer vi ikke unna, uten tvil nærmer vi oss et vendepunkt i fortellingen om Jesu liv.

II

De siste ukene og dagene har det rast en debatt om hva kirken, representert gjennom biskoper, kan mene om bestemte og utvalgte temaer, for eksempel forslaget om å innføre forbud mot tigging, om oljeboring i Nord, om skattelovgivningen. I noen kretser vakte det ikke lite oppsikt at prester for første gang var med på en politisk streik i forbindelse med forslagene til forandringer i arbeidsmiljøloven. Det påtrengende spørsmålet ble: hvor langt kan biskopene – på vegne av kirken – gå med sine utspill og hvilken betydning har det at jeg eller andre, som medlemmer av kirken, kan finne meg eller seg igjen i det standpunktet biskopen bringer til torgs?

Kan hende at det er godt at det er fastelavnssøndag i dag, at vi, gjennom Johannes’ fortelling, blir minnet om vendepunktet i Jesu liv som viser noe av grunnen til at vi som kirken samles, til gudstjeneste og til andre tilstelninger og arrangement.

Kanskje fastelavnssøndagen med sine tekster er med på å minne om vendepunktet som tilkjennegir noe av det som binder oss sammen som menighetsfellesskap, hvilket ikke betyr at det binder oss sammen som meningsfellesskap.

Vi er ikke et meningsfellesskap, selv om vi har forskjellige meninger, og utfordringen som er gitt oss er å vise til at våre meninger peker tilbake til det vi leser, tolker, gjør til vårt gjennom de bibelske tekster og våre fellesskap.

Kan hende at fastetiden er en øvelse i det, å la seg berøre av dette, la det få innflytelse over vårt liv, for at vi så kan gå videre.

III

Det har blitt varslet en bokutgivelse, en ny Bibel skal presenteres, Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen. Men vent, hvor ny er denne Bibelen egentlig? Ikke veldig. Det er bare en liten vri som gjør Bibelen du har hjemme eller den du finner her på huset eller den som har blitt gitt menighetens konfirmanter til en fattigdoms- og rettferdighetsbibel. For alt som har blitt gjort er at en har valgt ut 300o vers som handler om fattigdom og rettferdighet og har merket dem med gul farge. Med utgangspunkt i det ble det skrevet 25 tekstrefleksjoner, ført i pennen av representanter for ulike kirkesamfunn og organisasjoner og av samfunnsdebattanter.

Klimarettferdighet, rettferdig handel og forholdet til fattige tilreisende er noen av de temaene som løftes opp og frem.

Alt sammen temaer noen av biskopene nå får kritikk for å ha uttalt seg om. Men, så spør nettopp disse biskopene, i det de peker tilbake til de bibelske tekster, skulle det ikke være kirken som har kompetanse på fattigdom, nød, migrasjon og urettferdige strukturer? Bærer ikke Bibelen vitnesbyrd om det?

Så fremfører noen sin kritikk mot biskopene og føler at de er uenige. Det er vel ikke noen hemmelighet om jeg sier dere: Det har vi alle opplevd. Ikke alt alle biskoper sier kan jeg være enig i, kan dere være enige i. Samtidig har jeg ikke tenkt på å melde meg ut av fellesskapet. For jeg er overbevist om at det å melde seg ut ikke fører nærmere vendepunktet i Jesu liv Johannes på denne fastelavnssøndagen forteller oss om. Kanskje heller tvert imot. Mitt fellesskap med Oslo biskop, med Borg biskop, mitt fellesskap med alle dere går ikke på at vi mener det samme om alle ting. Men det går utpå at vi er sammen, i det vi hører på våre, hverandres, stemmer, ideer og tanker, grunner på og grubler over hva det betyr at hvetekornet skal dø for å bringe frukt, hva det innebærer at jeg skal hate mitt liv i denne verden. 

IV

Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.
(Joh 12, 25)

Å elske sitt liv, det er det vi skal. Se dere rundt, det er det vi skal få til. Det er livets mening, det store selvrealiseringens prosjekt som omgir oss fra alle kanter. Du skal fremstå som elskverdig, du skal klare det, mål og mening ligger i å kunne vise seg frem som den vellykkede. Det er til syvende og sist drepende. Desto mer iherdig du prøver å bli lykkelig og å bli elsket, desto større er faren for at du går til grunne ved det.

Skal jeg da hate mitt liv? Nei, det skal du ikke. Men du skal hate ditt liv i denne verden, i denne verden som krever vellykkethet, sunnhet og joggeturer en fredagskveld. Du skal bruke ditt liv til å orientere deg etter andre målestokker, og om enn ikke annet, så er Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen et forsøk på nettopp det.

Johannes minner oss med disse ordene om at Jesus lover oss et evig liv og med dette en frihet: vi må ikke lenger se på hverandre som verdens barn, som mennesker fanget og bundet av verden, men som frie mennesker som skal vokse, som har mulighet til å tenke over: hva og hvem vil du være når du vokser opp? Sett deg selv i hvetekornets sted, hva vil du skal vokse opp? Profitt, rikdom, olje? Hva skal barna arve og sitte igjen med? Mange har, for å bli i hvetekorn-bildet, mistet livet da de vokste opp. Dietrich Bonhoeffer, Martin Luther King, Ernesto Cardenal. Ikke for å ramse opp en gruppe av helgener, bare som eksempler. For hvis vi hadde satt oss ned og tenkt etter, så hadde vi funnet i vår familie, i våre sammenhenger, mennesker vi kunne ha sagt det samme om: de har ofret sitt liv for andre.

V

Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut.
(Joh 12, 31)

Hvem er denne verdens fyrste som skal kastes ut?

Satan, djevelen? Et riktig svar, uten tvil, men et blodfattig svar. Hvem er djevelen? Hvem står livet og livets krefter imot? Hvor og i hvilke sammenhenger blir mennesker til tapere, går menneskeverdet tapt og vinner noen andre, på andres bekostning?

Når vi i dag, ved inngangen til fastetiden, blir konfrontert med vendepunktet i Jesu liv, vendepunktet som handler om død og lidelse og dom over verdens fyrste, er vi konfrontert med de store, vanskelige spørsmål, med spørsmål om klimarettferdighet, om skatt og arbeidsmiljø, om konsernenes og industriens makt i verdenshandelen mellom EU og USA slik den fremforhandles bak lukkede dører, med sikte på Trade in Services Agreement, TISA.

VI

Alt dette betyr: det er ikke nok, det ikke saksvarende, det er ikke uttømmende å kunne ramse opp dogmatisk riktige setninger om liv, død og oppstandelse, om herliggjørelse og enheten mellom Far og Sønn – det er for blodfattig, det kan ikke være sant – og det er ikke det kirken er satt til å forkynne.

For vendepunktet, Jesu vei inn i Jerusalem, til lidelse og død, er ikke en sannhet, en kjerne som kirken kan ta vare på og kan dele ut i små og passende porsjoner. Dette her er ikke en kjerne, men et utgangspunkt, det dirrer, krever og utfordrer.

Et utgangspunkt for et fellesskap som i samtale, diskusjon og drøfting, år etter år på denne dagen og i de følgende 40 dager, spør seg selv: Hva betyr det at Jesus går til Jerusalem?