Den tidligere Oslo-biskopen Gunnar Stålsett er en mann de fleste av oss har hørt om. I kirkelige kretser har han vært godt kjent i mer enn 50 år; Men i 2001, da han holdt prekenen i kronprinsparets bryllup, ble folk flest oppmerksom på Stålsett. Rett før jul var han stadig i overskriftene, fordi det ble rettssak mot ham i forbindelse med at han hadde ansatt en ureturnerbar eritreisk kvinne – noe han hele tiden har forsvart med sin samvittighet...
Men hvor mange vet at Gunnar Stålsett bor her i Røa menighet? For det gjør han – og torsdag 12. mars kommer han til Røa kirke for å snakke om ”Religion på godt og vondt”. I forkant av denne kvelden har Kirkebladet fått en liten prat med ham – både om bakgrunnen for temaet, og livet forøvrig.
- Jeg vet at du kommer fra et lite sted i Nordkapp kommune i Finnmark – det er lang vei derfra til presteyrket?
- Jeg vet nå ikke det. Hjemmefra fikk jeg et positivt forhold til teologi. Det var en sterk folkekirkelig kultur der jeg vokste opp. Folk følte tilhørighet til kirken.Mine besteforeldre, som innvandret fra Finland, var læstadianere, men ikke mine foreldre, selv om de tok vare på det beste i den læstadianske tradisjonen. Min far var lærer og dermed – på den tiden – en lederskikkelse i bygda. Foreldrene mine var opptatt av utdannelse. Vi var åtte barn, og far sa at dere kommer ikke til å få noe etter oss, utenom utdannelse.
Da jeg ble født hadde jeg forresten et annet etternavn – Sirkka – etter en liten bygd i Nord-Finland der min farfar kom fra. Under fornorskingspresset byttet mange til norske navn.
- Hvorfor ble det nye navnet Stålsett?
- Man kunne velge fra en liste fra Justisdepartementet - så enkelt var det!
- Men for å få utdannelse innebar vel det at du måtte reise nokså tidlig hjemmefra?
- Ja, da jeg var 14 år reiste jeg på stats- realskole i Lofoten, og deretter til et privat gymnas på Nordfjordeid – der gjorde vi unna de tre gymnasårene på to år. Far så helst at alle vi barna skulle bli lærere, som han, så da jeg skrev til ham fra Nordfjordeid at jeg ville studere teologi, svarte han at det går an å være kristen også som lærer!
- Ja, hvorfor ble det teologi?
- Jeg følte det som et kall. En stund lekte jeg med tanken på å bli både prest og lege – Albert Schweitzer, som jo var begge deler, var mitt store forbilde. Men det ble med det ene...
- Du har hatt ganske mange jobber opp gjennom tiden?
- Ja. Den første jobben min var som skolelagsprest i Hamar Bispedømme med bosted på Elverum. Deretter underviste jeg i seks år ved Misjonsskolen i Stavanger. Fra 1970 arbeidet jeg sju år som leder i Mellomkirkelig Råd, som jo har kontor her i Oslo.
Det var da vi kom til Røa første gang. Og i 1977 kjøpte vi huset vi fremdeles bor i. Vi har jo bodd flere steder – men dette huset har alltid vært vår base, et hjem å komme tilbake til.
- Ja for du har også arbeidet langt hjemmefra?
- Jeg var generalsekretær i Det Lutherske Verdensforbund, som er en verdensvid sammenslutning av rundt 80 lutherske kirkesamfunn fra alle kontinent, med sete i Geneve, i nesten ti år.
- Men du har også vært innom politikken?
- Ja, på 70-tallet var jeg en periode statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet, og bystyremedlem i fire år – og også leder i to år – for Senterpartiet.
- Hvorfor forlot du politikken igjen?
- Jeg følte at hvis jeg ble der lenger, ville det være vanskelig å komme tilbake til stillinger i kirken, og at det var kirken som var viktigst. Men det jeg lærte av årene i politikken var betydningen av Kirkens rolle i samfunnet – ikke minst i forhold til menneskerettighetene.
Stålsett var så sogneprest i Elverum og prost i Sør Østerdal prosti i tre år, og deretter var han generalsekretær i Bibelselskapet, en periode før Geneve; og så rektor på det praktisk teologiske seminaret ved Universitetet i Oslo, før han ble biskop i Oslo (1998 –2005).
- Da vi i 2005 forlot bispeboligen i Blindernveien, foreslo jeg for min kone, Unn, at vi skulle selge på Røa og kjøpe leilighet på Majorstuen. Men da sa min kone nei; Vi pusser opp på Røa – så det gjorde vi, og det er jeg veldig glad for nå!
- Og nå har du vært pensjonist i snart 15 år. Det virker ikke som du har ligget på latsiden?
- Som pensjonist har jeg arbeidet heltid i organisasjonen ”Religioner for fred” Denne organisasjonen ble startet i Japan i 1970 – med Hiroshima som bakteppe, og arbeider i 90 land – særlig med forsoning i land med etniske, sosiale og religiøst betingede koflikter. Jeg var dessuten i flere år spesialutsending for Norge til freds- og forsoningsprosessen på Øst-Timor. I rammen av ”Religioner for fred” har jeg de siste årene ledet en forsoningsprosess i Myanmar. Og vært pådriver i klimaarbeidet. ”Interreligious Rain Forest Initiative” som jeg var med og startet, er et samarbeid med FNs klimaorgansisasjon, ”Religioner for fred” og her hjemme med Regnskogfondet og klima- og miljødepartementet.
- Så det er ditt engasjement i ”Religioner for fred” som er bakgrunnen for foredraget du skal ha i Røa kirke: ”Religioner på godt og vondt”?
- Ja. Jeg har et favorittsitat av Piet Hein: ”Menneskene er gode på bunnen, så hvorfor er de ikke det?” Det samme kan sies om religionene. Voldelig ekstremisme finnes i alle religoner og regioner. I vår organisasjon stiller vi spørsmålene: Hva har min religion bidratt med til krig og konflikt – OG – hva kan den bidra med til fred?
Jeg kommer alltid tilbake til det viktigste budet – om å elske Gud, og sin neste som seg selv. Dette budet er ikke gått ut på dato. Samme oppfordring er på forskjellig måte uttrykt i de fleste religioner.
- Du har jo vært med på så mye.... Hva ønsker du selv å bli husket for?
- Det største ville være om jeg kunne bli husket som en som har klart å aktualisere en kristen tro preget av håp og kjærlighet.