Vippsnummer #84119 Lunden Kloster
Søstrene har en nettside: https://lunden.katolsk.no og en facebook-side: www.facebook.no/lundenkloster om du vil lese mer om dem.
Vi vil savne søstrene og å få feire gudstjeneste på søndag, men vi kan også se frem til januar, og håpe at vi får komme til dem da, onsdag kveld, 20. januar, i bønneuka for kristen enhet.
Her følger hilsenen:
«Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg», hører vi Jesus si i dagens evangelietekst. Kanskje har dette året på en særlig måte minnet oss på hvor konkret nestekjærligheten faktisk er. Vaske hender, holde avstand, ta en ekstra telefon til en som er ensom, unngå unødvendige reiser... Alt dette som vi gjør for å ta vare på og verne om hverandre, og da særlig de mest sårbare, det gjør vi for Kristus.
Det har dog vært en underlig tid, og er det fremdeles. Å bli fratatt det fysiske fellesskapet akkurat når november er på sitt mørkeste, kan være tungt, og vi her på Lunden er lei oss for at det etter så mange år ikke er mulig for oss å komme til gudstjeneste i Tonsen. Vi hadde i det lengste håpet at det skulle gå, men nå er det viktigste å bidra til å slå smitten ned igjen. I alle fall er vi glade for å kunne sende dere denne lille hilsenen som tegn på vårt vennskap.
Vår opplevelse av de siste månedene har vært todelt. På den ene siden har vi sett at vi er uhyre privilegerte. Vi har konstatert at livet i klosteret nokså uforstyrret kan gå sin gang, uavhengig av ytre omstendigheter. Våre daglige tidebønner, arbeid i hus og hage, felleslivet og den personlige bønn og lesning – klosterrytmen har en slitestyrke som bærer og bønnen er mer enn noensinne nødvendig. Kallet til forbønn har opplevdes om mulig enda mer meningsfullt siden mars.
Samtidig har vi også erfart at det er umulig for oss å forbli uberørte av det som rammer verden rundt oss. Heldigvis! Noe annet ville være vanskelig å forsvare. Vi vet hvor vondt det har vært for mange som vanligvis kommer regelmessig til gudstjeneste hos oss, eller som liker å stikke innom kapellet for et øyeblikks stillhet midt i hverdagen, at vi har måttet holde det stengt siden april. Også vi har følt på savnet av kjente ansikter og stemmer, og har måttet dykke dypere ned i de muligheter den digitale verden gir oss for å dele litt av vårt liv med andre og for å komme i møte de mennesker Gud har sendt i vår vei.
«Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken...» Ja, Jesus er på en spesiell måte tilstede i de mest trengende. De er hans kropp. Samtidig er det sant at vi alle, sammen, er hans kropp. Det er blitt veldig tydelig. Vi henger sammen, både innad i klosterfellesskapet, oss kristne imellom og hele menneskeheten. «Om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.»
På Lunden har vi fått erfare også dette veldig konkret i løpet av 2020. En felles prøvelse – som vi dessuten delte med så mange andre – kom da en av søstrene testet positivt for korona, med alle de konsekvenser det fikk både for henne og for hele fellesskapet. Takket være Gud og gode rutiner, ble ingen flere smittet og den syke hadde kun milde symptomer. Gleden fikk vi dele i de verdifulle øyeblikkene hvor vi har kunnet markere runde dager eller jubileer sammen: sr. Hildegards gulljubileum med klosterløfter rett før nedstengingen i mars, sr. Miriams 40 år med løfter noen uker senere, sr. Anne-Lises og sr. Marie-Claires 80-årsdager i august, og sist, men ikke minst, sr. Maria Thomas’ 70-årsdag nå i november. Det har vært stunder å leve lenge på.
Mange har nok spurt seg de siste månedene: Hvor er Gud i alt dette? Dagens evangelietekst gir oss ett mulig svar: Gud er tilstede i alle som på ulike måter er rammet av pandemien og dens konsekvenser. Med den gamle bønnen vi ofte synger på Lunden, tonesatt av brødrene i Taizé, kan vi kanskje legge til: Ubi caritas, Deus ibi est – der hvor kjærlighet er, der er Gud. Så Gud er også tilstede i alle de tegn på kjærlighet som får komme til uttrykk i denne situasjonen: en FaceTime-samtale, litt ekstra grundig håndvask, en bønn for noen som trenger det, bruk av munnbind på bussen – og smilet som skjules under munnbindet, men som likevel når øynene og gir et glimt av glede i hjertet til den som står der to meter unna og kanskje hadde behov for å bli sett akkurat nå.
Vi ønsker hver og én en velsignet adventstid. I bønnen er vi forenet med hverandre, selv om det i høst verken blir gudstjeneste i Tonsen eller adventskonsert på Lunden. Ta gjerne en titt på våre hjemmesider eller i vår nettbutikk!
Fred og alt godt,
Søstrene på Lunden