Tekst: Nina Amalie Lysen.
Tor Nilssen skrev den gang: "Den gamle kirkegården på Lundersæter er nå trukket ut av glemselens slør. Den har ligget der upåaktet på den lille furukollen ved oppkjørselen til kirken. Bare en beskjeden liten mosegrodd sten har kunnet fortelle at her var det engang en gravplass. Men de gamle gravene kan bare spores ved noen svake forsenkinger i den lyngkledde marken.
Gravplassen var i bruk i årene 1851 til 1868 da den nye kirkegården ble tatt i bruk. Før 1851 måtte gravferdene gå gjennom uveisomt terreng den lange veien til Brandval eller Grue. Etter at den nye kirkegården ble vigslet, gled den gamle gravplassen gradvis inn i glemselen. Skogen tok området tilbake i sin besittelse, men det var fortsatt et stykke vigslet, men anonymt stykke mark. Da spørsmålet om å ta vare på den gamle gravplassen kom opp, tok avdøde sogneprest Erik Svenke Solum på seg å gå gjennom de gamle kirkebøkene og fant frem til navnene på de som er gravlagt på den gamle kirkegården.
Og i sommer har Menighetsrådet satt opp en fin tretavle på plassen der vi finner navnene til de som fant sitt siste hvilested der.
Navnene er: Ole Bredesen Mengeberget, Mari Olsdtr. Sletkjølen, Thore Adolfsdtr. Løvberget, Eli Olsdtr. Skadsdammen, Eli Olsdtr. Arvetorpet, Erik Eriksen Ormbakken, Karen Olsdtr. Ormbakken, Kersti Henriksdtr. Bolnæset, Olea Olsdtr. Eegsæteren, Hildor Henriksen Øyeren, Marte Larsdtr. Øyeren, John Amundsen Sjøenden.
Det er meget prisverdig at dette tiltaket er kommet istand. Men det er å håpe at vi kan se dette som en god begynnelse. Det er ønskelig at området også gjerdes inn og skiltes som et lite kulturminne. Hele området ned mot Skadsåa kan med fordel og med enkle midler også gis et preg av naturpark med spaserstier og sitteplasser. Der kan vi finne ro til stille ettertanke om hvordan livet egentlig artet seg for de som fant sitt siste hvilested her. Historiebøkene forteller oss at deres daglige strev for å overleve nærmest måtte være umenneskelige etter vårt velferdspregede syn på livet. Desto større grunn til å føle dyp respekt for hva disse menneske også har bidratt med for å skape et samfunn i en karrig natur."
I ettertid har det blitt satt opp et skilt, og en ny benk har kommet på plass på toppen av furukollen. Spaserstier finnes både rundt og opp på selve gravplassen og har du ikke besøkt dette stedet, så anbefales det på det sterkeste. Man finner virkelig en egen ro der man på toppen av kollen kan skue ut over åa og ikke høre annet enn naturens musikk. Det gir rom for å la tankene fare fritt. Kanskje tankene går nettopp til de som har funnet sitt evige hvilested her. Kanskje man kan se livet i et annet perspektiv og sette pris på hvor heldige vi er som lever akkurat her og akkurat nå. Og, kanskje skulle man oppfylt Tor Nilssens ønske om å gjerde inn og hedre den gamle gravplassen slik at dette kulturminnet ikke blir glemt?