Allerede i 1923 ble arbeidet med å få reist en kirke på Ørje tatt opp. Sentralt i dette arbeidet sto en trofast kvinneforening - Ørje kapellforening. I en gammel protokoll finner en at det første møtet i kapellforeningen ble holdt i losjelokalet Valhall den 31. oktober 1923. Kvinneforeningens formål skulle være ” aa samle midler til opførelse av en kapelkirke på Ørje.” Kapellforeningens protokoll viser at det ble holdt møter, basarer og aftenunderholdninger til inntekt for det påtenkte bygget. Etter den tids pengehusholdning var det ganske bra summer som kom inn - hele 21.000 kroner samlet kapellforeningen inn.

På et menighetsmøte i Øymark kirke søndag den 16. mars 1930 ble det uttalt et sterkt ønske om en såkalt kapellkirke på Ørje. Den 29. juni samme år vedtok Øymark herredsstyre å overta og vedlikeholde den framtidige kirke.

Mandag den 22. juni 1931 fant grunnstennedleggelsen sted. Sogneprest Aarseth åpnet høytideligheten, og byggekomiteens formann, dyrlege Wille, redegjorde for planene. Hovedtaler var biskop Lunde.

Kirken ble innviet onsdag den 4. november 1931. Biskop Lunde var på Ørje sammen med prestene i nabosognene. Før vigslingen ble det orientert om bygget. Bygdas ordfører, Anton Mosbæk, overtok kapellet, og etter å ha takket for det, overga han det til menigheten.

Altertavlen er utført av maleren Kristoffer Sinding Larsen. Lysekronene av smijern er laget av Thv. Aas. Kirkens to klokker er støpt av Olsen & Sønn, Nauen, Tønsberg. Den største klokken, som er en gave fra familien Høie, veier 206 kg og bærer innskriften:

Når jeg høres over vang

Kaller jeg til kirkegang

Med bønn og takk og jubelklang.

Den minste klokken er på 123 kg og har inskripsjonen:

Jeg fylder med høytid og fred hvert hjem

Hvortil min kalden få rekke frem.

Begge inskripsjoner er forfattet av sogneprest Aarseth. Det egenartede spiret på tårnet er en gave fra Østfoldlaget i Fargus Falls, Minnesota. For øvrig ble det gitt betydelige gaver fra Øymark Indremisjon, Aremark prestegårds skog, Marker Sparebank og Ørje Brug.

Mye på Ørje er blitt forandret i den tiden Ørje kirke har vært i bruk. Utviklingen av næringslivet har ført til at det er blitt skapt nye arbeidsplasser, og nye boligområder har vokst fram. I dag bor det omtrent 1500 mennesker i tettbebyggelsen. I mange år ble kirken bare brukt ved kirkelige handlinger og gudstjenester. Men etter hvert tok menighetsrådet opp arbeidsgrener som dekket et videre spekter. Søndagsskole,barnekor, forskjellig arbeid blant barn, unge, voksne og eldre hadde behov for plass. Kirkens sanitær- og garderobeforhold var ikke etter tidens krav. Ørje menighetsråd hadde i mange år et stort ønske: Å få bygd en menighetssal ved kirken.

I 1970 ble det nedsatt en plankomité med Thor Gudim som formann, og arkitekt Johnny Bergersen ble engasjert. Sogneprest Torbjørn Riise-Hanssen var sterkt opptatt av saken, og de kommunale myndigheter var positive.

På kommunestyrets julemøte 1979 ble det vedtatt at byggingen kunne begynne, og i januar 1980 begynte dugnadsgjengen å rive lillesalen. Og så gikk det slag i slag. Tomta ble sprengt ut av Thorleif Aas A/S, murerarbeid ble utført av Brødr. Berger, og snekkerarbeidet sto Erling Gromholt for.

Men et så stort bygg kostet mange penger. Overslaget lød på 1,6 millioner kroner. Ca. 1/3 av dette ble dekket ved egeninnsats fra Ørje menighet og fordelte seg på innsamlede midler, lån i lokal bank, dugnadsinnsats på mer enn 3000 arbeidstimer, rabatter og tjenester fra forretnings- og næringsdrivende på stedet.

I november 1981 hadde Ørje menighetsråd nådd målet: En hadde klart å realisere drømmen om å utvide Ørje kirke. Selve kirkerommet kan nå utvides med en menighetssal. I underetasjen er det peisestue med kjøkken. Her finnes også lagerrom for utstyr til forskjellige arbeidslag og toaletter. For noen år siden ble hovedetasjen utvidet med kontorer for prest, kirkeverge og kontorhjelp. I 1996 ble kirkerommet pusset opp, og det ble satt inn nye benker. Også mye av dette ble gjort for innsamlede midler og dugnad.

Noen ord fra sogneprest Torbjørn Riise-Hanssen ved 25-års jubileum i 1956 er det godt å mimre om:

”Takken får vel først og fremst Han få som egentlig fortjener den: Han som har sin kirke og sitt hus iblant oss. Han som ga sitt liv for at vi skulle frelses og være i hans troende menighet her på jorden og i den lovsyngende skare i himmelen.”