Øymark, Ømark, Ødemarch eller Eyjarmarkar. Om nå navnet er avledet fra ”øde” etter svartedauen, eller ”øyr” etter elveosen øverst i sjøen (som Ørje), så har det vært levende kirkeliv og bygdesentral aktivitet i området i lang, lang tid.

Eyamarkar kirche, viet til St. Maria og St.Michael er, så langt vites, første gang kildepåvist i ”Rødeboka” etter biskop Eystein, og benevnt oppført før år 1353.

Torbjørn Revem, som har studert Michaelskirker fra middelalderen, sier at det høyst sannsynlig var ei lita gråstenskirke, liggende på en høyde, med utsyn over et vassdrag.

 Dette stemmer jo godt, men så blir det uklart.

Biskop Eystein skriver at 1353-kirken, den sannsynlige gråstenkirken, ble revet ca. 1725.

Men i bispearkivets protokoll 33, gjøres rede for en nærmest falleferdig stavkirke mot slutten av 1600 tallet. Om den første kirken mot formodning var en trekirke, eller om det i mellomtiden var reist en ny stavkirke, og hvor disse lå, er foreløpig overlatt til fantasien.

Men ca. 1725 ble en ny kirke reist, ganske midt på det som nå er kirkegården. For så vidt en liten utgave av den som er nå, både konstruksjonsmessig og utstyrsmessig.

Mot vinteren 1875-76 ble det, under sterk uenighet, installert ovner i kirken. Og disse var årsaken til at kirken brant ned 1. søndag i advent 1875. ”Nå fekk de vel værmæ dår, eller?” sa motstanderne av  fyringa.

Og så ble nåværende kirke reist. En trekirke, på grunn av at det gikk for mye penger til murstenskirken i hovedsognet 20 år tidligere. Slank og lys, med 500 lovlige plasser.

Som følge av brannen, er Øymark kirke ganske ”klenodiefattig”. Det som ble reddet ut av brannen, så vidt vites, var altertavla, (beslaglagt av Norsk folkemuseum), kleberstens-døpefonten, skipet ”Kløckner”, og så lysekrona, som på siste tiden er nær fastsatt å være et tidlig arbeide av bygdekunstneren Olof Persson fra Østervallskog. (Slutten av 1700-tallet). I tillegg befinner det seg noen gjenstander rundt i bygdene. Øymark kirke er så godt som fri for kirkesølv.

Kirka gjennomgikk en mindre restaurering rundt 1. verdenskrig. Mer betydelig omgjøring og  restaurering fant sted i 1961, og så i 1998 var det full innvendig oppussing.

Orgelet ble kjøpt brukt fra Tistedal først på 1900-tallet. Rundt 1970 ble det restaurert og utvidet, slik at det i dag vel er det beste orglet i prestegjeldet.

Gravplass og kirkegård har det antakelig vært her så lenge det har vært kirke. På 50-tallet ble det foretatt en gjennomgripende omorganisering og oppmåling av området. Beplantning og drenering ble gjort, som grunnlag for hvordan det er i dag.

I 1991 ble kirkegårdens utvidelse mot syd tatt i bruk.

Kapellet ble bygd i 1930. Bygdefellesskapets deltagelsesmønster har gjort at dette har vært for lite for de fleste anledninger. Likevel ble det vakkert restaurert først på 90-tallet.

Og slik går Øymark kirke inn i framtida:  Enkelte ganger sprengt, og enkelte ganger nesten tom. Men mange mennesker har Øymark kirke som sitt åndelige ”Gosen”, stedet de møtte troen i en dypere dimensjon. Dette kanskje  på grunn av dens åpenhet overfor lekmannsbevegelsene, som har hatt godt fotfeste i bygda.

Og kirkegården ligger der, romslig, sydvendt og  med vakker utsikt, for sorg, savn og ettertanke.

Hans Kristian Buer