Orkdalsmenighetene anno 2007

Nye lydanlegg i Geitastrand og Orkdal (30.11.2007)

I Geitastrand kirke har det i praksis ikke vært montert lydanlegg tidligere. Med nytt anlegg har kirken nå fått trådløs mikrofon for liturg, mer estetisk mikrofon på lesepult og ikke minst teleslynge. Anlegget ble tatt i bruk nå i slutten av november og lydkvaliteten er svært god.

I løpet av høsten har det også kommet på plass et helt nytt lydanlegg i Orkdal kirke. Det nye anlegget er langt mer avansert enn det tidligere samt at nå er det montert to sentrale høytalere ned fra taket i overgangen mellom skipet og koret.

Det er TRe45 ved Sindre Eikli som har levert begge anleggene.

Pål Ove Lilleberg

Nytt lydanlegg i Moe kirke (16.4.2007)

Moe kirke har nå fått nytt lydanlegg.

Det gamle lydanlegget i Moe kirke har lenge vært modent for utskifting.

Det siste året har Orkland menighetsråd arbeidet for å få nytt lydanlegg på plass. Like før påske var det på plass.

Orkland menighetsråd retter en stor takk til alle som har bidratt økonomisk slik at vi nå har lydanlegg og teleslynge som fungerer bra. Stor takk til Orkland bygdekvinnelag som har bidratt med pengegave og til alle som deltok på ”Vi synger Julen inn” og ”Jim Reeveskveld” som ble arrangert til inntekt for lydanlegget.

Åse Rugland

Gwladys og Rock (30.10.2007)

For oss er det en ny erfaring at det kan være kaldt ute sjøl om sola skinner, sier Rock. Hans fulle navn er Rockalain Fanomezantantsoa. Han er 23 år og kommer fra Madagaskar. Sammen med Ange Gwladys Andriamanjaka (19 år) skal de jobbe i Orkdal Menighet i 6 måneder.

De er studenter ved Hald internasjonale senter og er med på NMSs sitt program Team Nettverk.

Begge tar de ett års opphold i sine universitetsstudier i heimlandet. Gwladys er midtveis i et 5 års studium i bedriftsledelse og Rock studerer økologi.

Overgangen til Norge er stor på mange måter. Men det er jo nettopp noe av dette vi ønsker å oppleve sier Rock, som er spent på hvordan det blir å oppleve vinteren i et så kaldt klima som vi har i Norge.
Studiene på Hald gir oss mulighet til å studere Bibelen og den kristen tro, forteller Gwladys og her i Orkdal får vi mange muligheter til å dele noen av de erfaringer vi har gjort som kristne , understreker de begge to.

Fra Madagaskar er de vant til fulle kirker. Ja, de må ha flere gudstjenester hver søndag. Kirka Gwladys går i, har tre gudstjenester hver søndag, mens kirka til Rock har to. Begge to synger i ungdomskoret som deltar på en gudstjeneste hver søndag.
De undrer seg over at så få unge går på gudstjeneste i Norge. De har alt gjort seg sine tanker om hvorfor ,og ønsker spesielt å være til inspirasjon for ungdommene i Orkdal.

Atle Ølstørn

Reisebrev - På tur til Sinafjellet - Der Moses vandret (2.11.2007)

Vi gikk av bussen på vel 1500 meters høyde. Vi hadde kjørt i mer enn to timer fra Sharm El-Sheikh, og klokka var halv to om natta. Til og med her i det enorme fjellmassivet midt på Sinaihalvøya ble vi gjenstand for sikkerhetskontroll. I lysskinnet fra ei lampe på nærmeste husvegg måtte vi passere noen benker hvor de sjekket sekkene våre. Så startet vandringen mot toppen av det fjellet som i tusener av år har vært knyttet til Moses og De ti bud. Men det var mørkt, og derfor var det betryggende å ha en lokal ungdom som stifinner. Noen ganger kunne vi skimte beduiner som red elegant forbi oss på sine kameler. Vi passerte det eldgamle Katarinaklosteret, og noen hundre meter lenger opp kom vi til oppsamlingsplassen for kamelene. Flere valgte her en mer lettvint vei til toppen. Noen beduiner fulgte også tett bak oss med kamelene sine i håp om at flere skulle gå seg trøtte på veien.

Vi hadde nå flere kilometer foran oss, og ikke minst 800 høydemeters stigning. Sinaifjellet er 2285 m høyt, og målet var soloppgangen på toppen. Mange brukte hodelykter, og det var nok greit i starten. Det var en meget spesiell stemning å vandre der i nattemørket med små lysglimt i høyden foran og i dalsidene bak. Opplevelsen ble ikke mindre etter hvert som fullmånen lyste opp fjelltoppene omkring. Området bærer preg av å ligge i Midt-Østen. Her faller det ikke mye nedbør, og det som finnes av vekster er meget begrenset. Tankene går til Moses og israelsfolket. I et slikt klima kunne det ikke være enkelt å klare seg. Og fra beskrivelsene i Det gamle testamente vet vi også at de hadde sine utfordringer. Men beduinene klarer seg her. Og for mange av dem er nok turistnæringa blitt den viktigste inntektskilden.

Fulle av forventning om å nå toppen av Mose fjell, ble det en unik opplevelse å vandre i skinnet fra fullmånen. Skyggevirkningen i alle de flotte fjellformasjonene gav et enormt inntrykk. Det er jevn stigning hele veien, bortsett fra den siste delen mot toppen som er skikkelig bratt. Munker fra klosteret har her laget 700 trappetrinn av stein. Her må kamelene si stopp. De som ikke har tatt det nok med ro, kan risikere å få problemer denne siste biten. På en avsats 200 m før toppen har beduinene satt opp en del telt, og de ville gjerne ha oss inn. Det var fortsatt en time til soloppgang, og lufta var utrolig kald. Vi lot oss ikke be to ganger. Her var det trivelig å benke seg tett sammen med folk fra mange nasjoner, selv om flere av oss verken leide ullteppe eller kjøpte forfriskninger. Alternativet med å stå utenfor og fryse var heller dårlig.

En halv time før soloppgang takket vi høflig vår teltvert, og gjorde unna den siste etappen. Stor var imidlertid overraskelsen da vi fikk se den enorme folkemengden som var i ferd med å ”benke” seg rundt Den Hellige treenighetens kapell på toppen. Atskillig mange hundre mennesker hadde strevet seg mot det samme målet denne natta: soloppgangen på Mose fjell. Alle kjente vi den strenge nattekulda,og alle opplevde vi det magiske øyeblikket da sola gjorde sin entre over Sinai. Både de franske ungdommene som lå i soveposer, japaneren bak meg som hadde reist verden rundt i to år og oss turister fra Norge.

Nedturen ble litt mer i flokk og følge enn nattens vandring. Godt var det i alle fall å få varmen i kroppen. Og du verden for et flott skue over fjellsidene i den stigende morgensola. Men den store opplevelsen gav seg etter hvert som mer eller mindre pågående selgere langs stien frambød sine varer. Jo lenger ned vi kom, desto flere barneselgere. Det var ikke snakk om å dra seg på morgenkvisten der i gården. De hadde nok fått veiledning for de var nokså bedende og følelsesladet i både blikk og stemmer.
Endelig nede ved klostermuren var det godt å sette seg med medbrakt niste. En guttunge ville selge meg turisthefter. Da jeg vennlig takket nei, pekte han spørrende på den lille juiceboksen min. Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg, de har kanskje ikke så mye disse barna. Gutten tok smilende i mot. Men da jeg en kort stund etter forlot plassen så jeg guttungen, til min store overraskelse, dra en mobiltelefon opp av lomma! På denne turen var det både stort og smått en kunne undre seg over.

Tore Martinsen

Kirke og kommune - Nyvalgte politikere om kirke og kommune (6.9.2007)

Arne Grønset
Venstre

Jeg har vært kommunens representant i Kirkelig Fellesråd i 8 år, så jeg kjenner kirkas utfordringer ganske godt.

Det er overmåte viktig å få til godt stell av kirkegårdene. Dette håper jeg vil falle på plass heretter. Det har vært god utvikling i 2007.
Likedan er det viktig å følge opp ønskene til hvert menighetsråd gjennom fellesrådet.
Orkdal kommune må ta et større ansvar for vedlikeholdet av kirkebyggene.
Det er ulike utfordringer i kirkene. Det er et felles løft å få god handikaptilgang til kirkene og inni kirkerommet.

Det er også viktig å støtte opp om menighetsarbeidet. Men jeg vil påstå at der ligger vi godt an i Orkdal. Vi har avholdte prester, dyktige organister og mange dyktige medarbeidere i de andre rollene. Det er viktig at menighetsrådene føler støtte fra kommunene når de har planer om tiltak som vil gagne fellesskapet i menigheten.

Jeg tror Venstre fortsatt vil være en god støttespiller for kirka i Orkdal i åra framover.

Torstein Larsen
Fremskrittspartiet

Slik jeg ser det er kirken den bærende kulturinstitusjon og den sentrale formidler av vår felles kristne kulturarv. Som en konsekvens av dette må kirken tilføres tilstrekkelig midler for vedlikehold og drift. Økte bevilgninger til kirken har jeg fulgt opp under budsjettbehandling og jeg vil også følge dette opp i kommende år. Jeg ser det som særs viktig at bevegelseshemmede skal kunne benytte kommunens kirkebygg på lik linje med kommunens befolkning for øvrig. Jeg ser også positivt på kirkens engasjement i barne- og ungdomstiltak.

Orkdal SV
Johan Skjølberg,

Jeg er nyvalgt representant for SV i kommunestyret, og takker for utfordringen fra Orkdal menighetsblad. 80 ord er ikke mye, men mine umiddelbare tanker om spørsmålet du stiller er følgende:

Kirkene i Orkdal er landemerker i kommunen som alle har interesse av at blir holdt i stand, og så lenge vi har en statskirke må det offentlige ta sitt ansvar. Kommunen må gå foran i arbeidet med å vedlikeholde eiendommene, og SV fremmet i fjor høst forslag om å få rådmannen til å utrede organiseringen av arbeidet med drift og vedlikehold av grøntarealer, og at dette skulle sees i sammenheng med vedlikehold av kirkeeiendommene.

Orkdal Senterparti
Oddbjørn Bang

Orkdal Senterparti vil berømme menighetene i Orkdal for deres allsidige arbeid og spesielt arbeidet blandt barn og unge. I kommende periode vil Senterpartiet sørge for at Kirkelig Fellesråd får en god økonomi. Senterpartiet vil bidra til et godt vedlikehold av kirkene og at kirkegårdene fremstår i god stand. Dette kan best gjøres ved at kommunen får det daglige ansvaret for dette arbeidet. Senterpartiet vil også tildele kulturmidler til det allsidige frivillige barne- og ungdomsarbeidet som drives i menighetene.

Orkdalslista
Ordfører og talsmann Gunnar Lysholm:

Jeg har vært svært opptatt i det siste og har dessverre ikke hatt tid til å formulere noen gode ord i sakens anledning. Jeg er sterk tilhenger av at våre kirkebygg skal være i orden og av at kirkegårder og anlegg skal være presentable. Innholdet i det som blir formidlet tar jeg som en selvfølge er av god kvalitet. Jeg er opptatt av at kirka utvikler seg med tiden Det gjelder ikke minst innhold og formidling. Orkdalslista har ikke noen religiøs tilhørighet, men er opptatt av at kirkelig fellesråd har de midler som skal til for å ivareta det kirkelige arbeid på en god måte for menighetene i Orkdal Kommune. Der fellesrådet og kommunen kan utfylle hverandre er det fornuftig. Jeg håper på god kontakt og dialog i årene som kommer.

Kr.F
Ivar Konrad Gangås

Slik vi ser det i vår gruppe, ønsker vi at kirka skal fremstå som en felles arena der alle innbyggere i kommunen skal kjenne seg hjemme både i gudstjenesten og ved andre kirkelige handlinger, i sorg og glede.

Da mener vi at kommunen må sette av nødvendige midler, stå økonomisk hovedansvarlig for å holde kirkebygg, kirkegårder og anlegg tilhørende kirka i god og forskriftsmessig stand. Dette for bl.a. å bevare arven fra tidligere slekter, og legge til rette for at kommende generasjoner skal kunne oppfatte kirka som innbydende og finne sin plass der.

Kirkegårdene - vedlikehold (24.9.2007)

Det har skjedd mye på kirkegårdene den siste tiden. Menighetsrådet i Orkdal har lagt ned mange arbeidstimer for å forskjønne kirkegården. På Moe har en egen kirkegårdskomite avviklet 3-4 dugnader. Orkanger menighetsråd har fulgt opp på Orkanger og det siste er en helt ny og flott oppkjørsel opp til inngangen til Geitastrand kirka.

Menighetsråd på Orkanger har fulgt opp. I fjor høst sørget de for å plante ved inngangspartiet for å skjerme for innsyn. Det ble et fint og flott bed.

I år ble innkjørselen inn til kapellet oppgruset og kantstein satt ned. Noe ble utført i forbindelse med dugnaden i vår og noe ble utført av Mardahl maskin. Resultatet ble meget flott og vi håper at vi i fremtiden kan følge opp med oppgrusing av flere veier.

I høst stod Geitastrand for tur. Det ble gjort avtale med Aunemo og til gudstjenesten 23. september var den nye oppkjørselen ferdig. Utrolig flott!

På Moe har en egen kirkegårdskomite arrangert 3-4 dugnader i år. Flere trær er tatt ned. Det er ryddet langs med gjerdet. En betydelig forskjønnelse har skjedd.

Men skal Menighetsrådene være i stand til å utføre mere vedlikeholdsarbeid ut over det man kan forvente at kommune skyter inn av midler er vi avhengig av gaver. Derfor er dette også en oppfordring om å bruke Minnefondene for de enkelt kirkene i kommunen.

Pål Ove Lilleberg

Geitastrand menighetshus er solgt (20.9.2007)

En epoke er over. Denne uka ble menighetshus på Geitastrand solgt.
Siden 8. oktober 1961 har huset vært et samlingssted for menigheten i ulike sammen-henger - møter, søndagsskole, konfirmanter, barnehage, minnesamvær....

Det var misjonsforeningen på Geitastrand som i 1961 gikk sammen om å bygge bedehuset. I 1988 tok menigheten over og det ble Menighetshus. Men nå er det altså solgt.

Siste samling på menighetshuset

Sensommerfesten 12. september ble den siste samlingen for menigheten på huset. Bjørg Sletvold sitt tilbakeblikk ble et tankevekkende innslag. Ellers medvirket Åsmund Haugnes, diakon Guri Ree Bjørkås og kapellan Pål Ove Lilleberg.

Minner fra bedehuset av Bjørg Sletvold

Som elev i småskolen fikk vi i oppdrag v/juletrefest, jeg sto v/ ovnen og leste jule-evangeliet utenatt. Blå kjole med folder hadd æ på. Huske det godt!
Seinar vandra vi ongan som bodd i grenda oppå bakkan til bedehuset og søndagsskolen i lillesalen der Gunhild Skallen satt og venta på oss. Kanskje hadde ho fått det litt varmere i rommet til vi kom – og vi sang om – ”dette lille lyset mitt” og ”min båt er så liten” og så leste Gunhild ei fortelling hver gang.
Bedehusbasaren var annerledes i min barndom. Der var en sekvens for barna først med tombola. Den grønne tønna og de små gevinstene – f.eks 25 øres peanøttposa, en blyant eller glansbilder. Det var spenning og ikke minst høydepunkt å få være med de voksne på tilstelninger. Og så kom ekteparet Moxnes og sang bl.a. ”BARNATRO”. Huske spesielt han mannen for han hadde ikke noe hake (hukku).
I 1965/66 var det skole i storsalen med tavle foran korset på bildet. Jan Ditlev Hansen var lærerstudent fra Trondheim og bodde på Bakketun – kom for seint nesten hver dag, hadde heimstrikka topplue m/ luser og stor dusk – og lærveske under arma – og var veldig glad i å diskutere politikk med guttene. Dette p.g.a plassmangel nedi skolen, og året etter var Ofstad skole nedlagt. Og Gjølme skole var ny og tok imot ongan fra ”stranda”. 1-2-3 var da en klasse og 4-5-6-7 en klasse.
Sist på 1960-tallet og først på 1970-tallet var det blant annet i regi av Gunvor Ofstad ”spebarnskontroll” i bedehuset. Da kom mødren trillan med vognen’ sin og hadde sikkert ei trivelig stund sammen. HUSKE Æ RÆTT NO TRU??
I 1974 flytta æ inn å stifta familie borti Svingen – da merka æ fort at bedehuset var en del av kvardan der i huset. Svigermor Ingebjørg sto for alt renhold og var fast kokk ved alle arrangemen, og svigerfar John hadde mye av vedlikeholdet. Soddsup og sviskegrøt var nok den maten som var mest brukt – og kokt på vedkomfyr’n. Mang tå oss ha verre me å servert den tida huset va myttjy brukt.
I 1978 starta vi barnepark i matsalen nede i bedehuset, og dette var før de fant ut at de skulle ha brannøvelse på Ofstad skole, så vi (Gunhild og Bjørg) spurte først Orkdal kommune om å få bruke det gamle klasserommet som varmestue, men nei, det gikk ikke, ble ikke godkjent av distriktslegen. – 20 barn den første høsten - Men det ble ja med en gang da vi troppa opp innpå Åsten hos Gunvor og Johan, og de var villig til å hjelpe oss med å sette opp gjerde rundt hele eiendommen. Men som dem sa – ”DÅKK MÅ IJTT ØDLÆGG NÅKKÅ”. Dem va redd for huset sett. Da var det utedo enda – men etter ei tid ble det bestemt å bygge på for å få inn klosett. Svigerfar John var med på arbeidet, og etter plana skulle det ikke bygges med kjeller-rom under påbygget. Vi som etter hvert skulle utvide fra barnepark til barnehage hadde lyst på et eget rom som ikke måtte ryddes når det var anna utleie i huset, spurte så pent om det i hvert fall kunne lages en vidusåpning når de støpte grunnmuren. Ja da – det ble gjort, og vi fikk lovnad på rommet hvis vi gjorde alt arbeidet for å få det ferdig sjøl. – Så det rommet er laga på dugnad av alle foreldra til ongan som skulle begynne på barnehagen. Huske godt da’n svigerfar tok hull på veggen inn til rommet med meisel og hammer. Æ va me å hjølpa’n å bar ut stein og det gikk mang tima – ja daga te vi va ferdi. Men de va no trivelig å. Åsså kom ho svigermor borti åt oss, å sa f.eks: No må dåkk kom heim, for æ ha koka kaffe åt oss.
Vi starta barnehage høsten 1982, men flytta ikke inni barnehagerommet før på nyåret 83. Enkelte daga var det bedehusforening i lillesalen. Da var det sang og andakt, og ongan lista sæ inn i gangen og sto å hørte på – de skjønte at de ikke skulle forstyrre – holdt nesten pusten. Kanskje e de itj så stor forskjell på samlingsstund for ongan – som samlingan de eldre hadd.
Til jul så ba vi inn ”de eldre” til å være sammen med oss i barnehagen. Da kom dæm aill og vi sang for dem og vi kosa oss sammen i førjulstida. Tru itj dæm angra på at huse va utleid te ongan på stranda. – 19 år til sammen vara det – da ble det nedlagt og flytta til Gjølme. Håpe at ongan som fekk opplåvvå barnehagen har like mange god minna som æ har – åsså har æ bilda – å dem e goill verdt.
På 80-tallet va det barnetreff for ongan på hele stranda med veldig godt oppmøte – Seinar va de nån år med barnegospel å – og forskjellige aktivitete for ongan. Og no har alt forandra sæ – ongan e aktiv og bli kjørt dit det foregår – DE E EI ANNA TI

Historikk og bakkgrunn for salget

Hovedårsaken til dette er at utgiftene til å drive huset langt overstiger inntektene. På samme tid har Geitastrand som ei lita bygd 2 forsamlingshus som skal drives. Disse husene vil kunne dekke alle behov for hus som Geitastrand menighet måtte trenge..
På 1800 og 1900 -tallet var det på Geitastrand mange forskjellige misjonsforeninger. Første gang vi kan finne ønsket om eget bedehus er i ei årsberetning fra 1922 - Geitastrand Indremisjonsforening. Der står "Bedehusspørsmålet er kommet sin løsning litt nærmere i det der nu er tilbudet plas paa antageligt sted." Fra 1924 til 1945 var det ingen virksomhet i denne foreninga. I årsberetningen for 1945 ser vi at det er avholdt basar til reiing av bedehus i bygda.
I 1947 ble det kjøpt tomt til bedehus av Elling Ofstad. Utover på 1950- tallet ble det også i kretsen arbeidet med å bygge nytt samfunnshus. I 1954 fikk Indremisjonsforeningen en forespørsel fra nemda for det påtenkte samfunnshus om de var interessert i å ta del i byggingen av samfunnshus. Likeså var nemda interessert i å få kjøpe foreningens tomt. På møte 26/10-1954 i Geitastrand Indremisjonsforening ble det stemt over samfunnshuset forespørsel, Beslutning: 8 stemte mot å bygge sammen med samfunnshuset. 1 unnlot å stemme. Senere samme år ble bedehustomten solgt til Ofstad Samfunnshus. I 1959 ble denne handelen omgjort slik ar Geitastrand Indremisjonsforening og Kinaforeningen Vårbud, Geitastrand kjøpte tilbake tomten.
Nå var tiden inne for å bygge bedehus. Innvielse var 8/10-1961.
Utover på 1980- tallet ble mange av misjonsforeninger mer eller mindre nedlagt p.g.a. manglende rekruttering. Arbeidet ble tungt når det ble delt på færre hender. Styret for bedehuset kom da med en forespørsel til Geitastrand sogneråd om de var interessert i å overta huset til menighetshus. Dette gikk i orden og Geitastrand menighet fikk overta huset i 1988.

Noe færre vigsler i 2007 (6.9.2007)

Vigselsesongen 2007 er snart over. Så langt i år er det avholdt 31 vigsler i Orkdalsmenighetene. Det er 6 færre enn året før men noen flere enn perioden 2003 - 2005. Men vi skal ikke se bort fra at det kan bli flere utover høsten.

Vigslene har fordelt seg slik:

Det er nok en større variasjon i typer vielser i dag enn tidligere - alt fra vanlige lørdagsvielser med over 100 gjester til enkle kontorvielser med bare brudepar og forlovere til stede. To av vielsen ble også avholdt ute. Et av brudeparene valgte å legge vielsen til en søndagsguds-tjeneste. Ingen visste noe på forhånd og det ble derfor en rørende og fin opplevelse for menigheten denne søndagen på Geitastrand.

Vi merker også et veldig engasjement fra brudeparene med tanke på handlingen i kirka. Det også har bidratt til variasjon i hvordan vielsen blir gjennomført. Våre vigselsider på nettet får ta skylden for det. Men det er et engasjement vi setter stor pris på!

Det er flott med variasjon og at noen også velger enklere løsninger. Å arrangere et bryllup i dag er svært kostbart. Da er det godt at noen går foran og viser at det kan gjøres enkelt og billig. I hvert fall så koster det ingenting å gifte seg her i Orkdal.

Pål Ove Lilleberg

Endringer på kirkekontoret - Velkommen til ny kirkeverge (6.9.2007)

Den nye kirkevergen vår heter Gabriel Eikli og begynte i sin nye jobb først i august. Det er en innfødt orkdaling som nå blir kirkeverge, og det borger for grundig lokalkjennskap og personkjennskap som er viktig i en slik posisjon der en møter bygdafolket i mange vanskelige situasjoner i livet.

Han har vokst opp på Eikli gard, Damman, og har sjøl vært bonde der i mange år. Ellers har han vært ansatt i Orkdal begravelsesbyrå ei tid, og kom nå fra en jobb i Trondheim som ordre- og kundebehandler ved Hjelpemiddelsentralen. Han er leder i Orkdal forliksråd. Han kjenner saksfeltet som han nå får ansvar for gjennom flere års arbeid ved Orkdal kirkekontor som saksbehandler for Orkdal kirkelige fellesråd og arbeidsleder for utearbeidet på kirkegårdene og kirkelig vedlikehold.

Gabriel Eikli kjenner menighetsarbeidet i Orkdal fra kirke og bedehus etter bl.a. 16 år som medlem i Orkdal sokneråd ! Han var ikke mye over 20 år da han ble innvalgt.

Hvilke utfordringer ser du i jobben som kirkeverge i Orkdal?

Vedlikehold av kirkebygga og drifta av kirkegardene byr på store utfordringer. De siste åra har det vært ei bevisstgjøring i folket som har skapt en vilje til å gjøre noe med kirkegardene og kirkehusa. Det er stor økning i antall besøkende på kirkegårdene heile året igjennom. Folk ønsker å besøke gravstedene for å ha et sted å sørge og for å hedre minnet etter sine kjære. Derfor ønsker folk at det blir holdt en høg standard på kirkegardsanlegga i bygda.

Kommunens ansikt utad.

Gabriel Eikli minner også om at kirka og kirkegardene er Orkdals ansikt utad for mange som besøker bygda i forbindelse med bryllup eller gravferd eller dåp. Det må være viktig for Orkdal kommune at disse anlegga holder en akseptabel standard. Han veit fra tidligere samarbeid med kommunen at politikerne og fellesrådet her ser et felles ansvar.

Kirkevergens ansvar.

Ellers understreker Eikli at han har et bredt ansvar for kirkelivet i Orkdal. Som kirkeverge er han også overordna for både kateket, diakon, organister og menighetspedagog. Prosten leder prestetjenesta. Eikli ser det som en viktig oppgave for kirkevergen å legge til rettes for at alle menighetsarbeiderne får gode muligheter til å drive et godt og byggende menighetsarbeid. Alle i staben har forskjellige oppgaver, men det er viktig å få til et godt samarbeid mot et felles mål: å være kirke for folket i Orkdal.

Birger Foseide

Friluftsgudstjenesten 24.6.2007 (3.8.2007)

Vi i menighetsrådet på Geitastranda var spente på været, og om det ville komme
folk. Dagen opprant med gråvær. Men fin luft +18-20 grader.

Ute på Neset
var det laget et flott alter av to steinblokker. Et fint kors av bjørkestranger
kom også på plass. Det ble et vakkert skue med sjøen som bakgrunn. Det danna ei
flott ramme for å feire skaperverkets dag og dåp.

Etter hvert kom det
mye folk, ca 100 stykker.

Kateket Atle Ølstørn ledet gudstjenesta. Lille
Joakirn på 10 måneder ble døpt. Terje klokker var som alltid en humørspreder.
Tomas Erlandsen på trekkspill og organist Barbara Wrobel ledet
salmesangen.

Etter gudstjenesten fyrte vi opp på grillen. Ca. 50 stykker
koste seg et par timer med grillmat, kaffe, kaker og sosialt samvær. Praten gikk
livlig. Sola tittet fram. Geitaneset var perfekt for gudstjeneste i det
fri!

Gunn Storrø

Nytt lydanlegg i Geitastrand (30.11.2007)

I Geitastrand kirke har det i praksis ikke vært montert lydanlegg tidligere. Med nytt anlegg har kirken nå fått trådløs mikrofon for liturg, mer estetisk mikrofon på lesepult og ikke minst teleslynge. Anlegget ble tatt i bruk nå i slutten av november og lydkvaliteten er svært god.

I løpet av høsten har det også kommet på plass et helt nytt lydanlegg i Orkdal kirke. Det nye anlegget er langt mer avansert enn det tidligere samt at nå er det montert to sentrale høytalere ned fra taket i overgangen mellom skipet og koret.

Det er TRe45 ved Sindre Eikli som har levert begge anleggene.

Pål Ove Lilleberg

Nytt lydanlegg i Moe kirke! (16.4.2007)

16. april 2007

Moe kirke har nå fått nytt lydanlegg.

Det gamle lydanlegget i Moe kirke har lenge vært modent for utskifting.

Det siste året har Orkland menighetsråd arbeidet for å få nytt lydanlegg på plass. Like før påske var det på plass.

Orkland menighetsråd retter en stor takk til alle som har bidratt økonomisk slik at vi nå har lydanlegg og teleslynge som fungerer bra. Stor takk til Orkland bygdekvinnelag som har bidratt med pengegave og til alle som deltok på ”Vi synger Julen inn” og ”Jim Reeveskveld” som ble arrangert til inntekt for lydanlegget.

Åse Rugland

Stat - kirke, ja til lovforankra folkekirke! (23.2.2007)

Nei til den sterke bindinga mellom kirke og stat var den tydelige talen fra menighetsråda i Orkdalsmenighetene som uttalte seg om stat/kirke-spørsmålet før jul.

Kåre Gjønnes var leder for et bredt sammensatt utvalg som var oppnevnt av regjeringa for å utrede spørsmålet om framtidig ordning av forholdet mellom staten og Den norske kirke .Han starta opp i arbeidet som tilhenger av statskirke, men etter arbeidet i utvalget samla et solid flertall seg om å foreslå ei nyordning som fjerner paragrafene i Grunnlova som sikrer Kongens kirkestyre . Den norske kirke skulle få si forankring i ei egen kirkelov som sier at det skal være ei evangelisk luthersk kirke som dekker heile landet og som er hovedsakelig finansiert av staten.

Denne konklusjonen fikk altså støtte fra 3 av 4 menighetsråd i Orkdal. Orkdal menighetsråd var enstemmig for nyordninga. I Orkland var det ei stemme for fortsatt statskirke og på Orkanger var det et flertall på 6 som ville ha ei nyordning, mens et mindretall på fire ville beholde statskirkeordninga som i dag. Geitastrand menighetsråd hadde motsatt vedtak: tre for statskirke, 2 mot og 2 ville ikke uttale seg. Orkdal kirkelige fellesråd vedtok å gå inn for å oppheve statskirkeordninga med 7 mot to stemmer.

Dette var ei stor og viktig sak for menighetsråda. En komite nedsatt av fellesrådet hadde arbeidd ut ei innstilling i saka. Den konkluderte enstemmig med å gå inn for å oppheve statskirkordninga. Argumentasjonen var at politikerne ikke kan bestemme i et trussamfunn. Minoritetene i samfunnet opplever statskirkeordninga diskriminerende og i strid med religionsfriheten. Bare Iran, Bhutan, Danmark og Norge har statskirke i dag! Det er udemokratisk at et flertall i regjeringa må tilhøre ett bestemt kirkesamfunn. Men religion er viktig for samfunnet og er et gode for folk, derfor må staten aktivt støtte alle trussamfunn. Ettersom ca. 90 % av folket i Norge tilhører Den norske kirke er det naturlig og praktisk at denne flertallskirka blir finansiert av det offentlige – og andre trussamfunn får statsstøtte i forhold til medlemstallet sitt. En mindre medlemsavgift ville gi folk mer ansvar og eierforhold til kirka si, og ei friere ordning i forhold til staten ville utløyse meir ansvar og entusiasme og dugnadsinnsats. En kan ikke bare rope og klage på stat og kommune som i dag.

Diskusjonen om kirkeordninga vil gå videre i politiske organ dette året. Sjøl om statskirkeordninga blir forandra, er det mange enkeltspørsmål å ta stilling til.

Meningene var delt i menighetsråda i Orkdal og hvem som skulle styre med gravferdsadministrasjon og kirkegårdsstell for eksempel. Orkdal menighetsråd og fellesrådet gikk inn for at den lokale kirka skulle styre med gravferd og kirkegård slik som i dag. De tre andre menighetsråda ville at kommunen skulle overta dette. Når det gjelder finansiering av kirka ville Orkland og Orkdal menighetsråd gå inn for noe medlemsavgift i tillegg til offentlig støtte, mens Geitastrand menighetsråd ville ha full offentlig støtte. Orkanger menighetsråd var delt på midten i det spørsmålet.

Birger Foseide

En takknemlig misjonær, tross alt (8.2.2007)

I Stokkhaugen bedehus på misjonsfesten i november heldt tidlegare NMS-misjonær Gunn-Åse Stenset ein tale med temaet: Kall, velsigning og takk! Vi som hørte på hadde ei sterk oppleving. Ut frå det Gunn-Åse har opplevd i livet var det nemleg ikkje så sjølvsagt at akkurat ho skulle seie det ho sa.

Vi besøkte henne ein dag på Klemmetsmoen ved Follo. Ho har budd her sia 2001. Da kom ho tilbake til Norge etter 12 år på Madagaskar. Ho var på poliklinikk på aust-kysten og seinare i Morondava som styrar på spedalsksjukehuset Bekoaka som ligg 14 km frå Tsarafototra – jodbruksskolen der Terje og Guri Bjørkås var. Siste åra på Madagaskar var Gunn-Åse prosjektsekretær for alle uhjelpsprosjekt i den gassisk-lutherske kyrkja (FLM). Da var kontoret i hovudstaden Tananarive og ein gassisk medarbeidar tok over etter henne. Det er jo slik vi vil det skal vere. Og det har gått bra.
Etter ein månads tid i arbeid på Orkdal sjukehus i 2000, fekk Gunn-Åse kreftdiagnose. I dag er ho ikkje i arbeid lenger. Inga behandling har kunna stoppe krefta frå å utvikle seg.

Kallet

Korleis møtte du kallet til å bli misjonær? Foreldra mine var aktive i misjonen på Ørlandet og stilane mine på folkeskulen hadde ofte lagt hendingane i forteljinga til Afrika! Kallet vart klart for meg på Fredly, men da var plana mi å bli lege. Etter 3-4 som sjukepleiar i Bærum kom tida da eg måtte gjere noko konkret med misjonærkallet. Eg var på reise i Israel og var i Kapernaum ved Gennesaretssjøen. Da hørte eg ein stemme: ”Du Gunn-Åse skal til Afrika, du!”

Ja, det måtte vere eit profetisk budskap i dei rette omgivelsane! Men var det slik du forventa det å komme til Afrika som misjonær? Ja, langt på veg. Eg fekk hjelpe folk og fekk bruke utdanninga mi. Eg var ikkje direkte med i evangelisering, men heldt andaktar og snakka med medarbeidarar og pasientar og fekk oppleve å lære folk å kjenne som seinare vart døypt og bekjente kristen tru. Men vi var svært bevisst på ikkje å gjere forskjel på kristne og ikkje-kristne pasientar. Alle fekk møte kjærleik og omsorg.
Vi kan ikkje forkynne for folk med tom mage. Omsorg og evangelisering må gå hand i hand. Eg såg utstøytte spedalske komme til klinikken og etter ei tid med hjelp og kjærleg omsorg blomstra dei opp. Det var flott å sjå denne forandringa gong på gong.
Korleis var det å komme til eit norsk sjukehus etterpå? Det var som å komme til ei ny tid. På Madagaskar brukte vi utslitne laken og dukar til bandasje. Damask til bandasje som vart halden på plass med brukte nylonstrømper!
Følte du det ikkje urettferdig å få kreft etter 12 år ute på Madagaskar? Eg har aldri vore sint på Gud og har heldigvis sloppe å vere bitter. Men eg spør jo korfor skulle dette ramme meg. Og eg har opplevd at Gud kan bruke meg på ein annan måte no. Mange stiller spørsmål til meg fordi eg har vore misjonær, og det gir invitt til mange gode samtalar.

Velsigning

Eg merkar Guds velsigning og omsorg i det daglege. Det er mange som bed for meg! Det merka vi også på Madagaskar, forresten. Vi merka det når kristenfolket i Norge tok sommarferie! Eg har reist mykje i Trøndelag og Møre og fått mange forbedarar. Eg er boren oppe av hender som ber. Og er har også brevkontakt med mange venner på Madagaskar.

Takk

Det er også naturleg for meg å takke. Eg takkar for kristen heim som pensa meg inn på Madagaskarvegen. Eg opplever framleis velsigninga kvar dag. Eg lagar middag til meg og søstera mi, Solveig, kvar dag. Etter kreftdiagnosen set eg meir pris på dagen i dag. Eg utset ikkje lenger noko som eg har lyst på. For eksempel å ta ein biltur eller ein bedre middag. Eg er meir opptatt av å nyte kvardagsgledene ved livet. Vi reiste til Tromsø når vi fekk lyst til det. Eg prøver å gjere det beste ut av dagen, og tar ein dag om gongen og takkar for det. Midt oppe i det heile har eg det bra, avsluttar Gunn-Åse Stenset og helsar til alle kjente, og takkar for all forbønn.

Birger Foseide

Kirkegårdene - Aksjon forskjønning av Orkdal kirkegård 2007 (8.2.2007)

Orkdal Menighetsråd har i 2006 gjort en del tiltak til forskjønning av kirkegården:

Kirkegårdsmuren ved hovedinngangen er istandsatt, åpning for gangtrafikk til avfalls- kontainerne er anlagt, grusgangene og området rundt kirkebygget er opprensket og påført singel, arbeidet med opprensking av skråningen ned fra kirkegårdsmuren er påbegynt, gamle trær er felt og blomsterarrangementer er opprettet.

Sjøl om vi har hatt dugnader og hjelp av lokale bedrifter, har arbeidet kostet penger.

Minnefondets konto trenger påfyll, slik at vi kan fortsette våre planlagte oppgaver i år: Steinheller og stativ for redskap ved vasspostene, videreføring av arbeidet med skråningen, oppretting av skader i kirkegårdsmuren, påfylling av matjord i ujevnheter på kirkegården m.m.

Vi anmoder dere hermed om å støtte dette forskjønningsarbeidet. La oss gjøre Orkdal kirkegård til et vakrere sted for alle som ferdes der, og i respekt for de som er gravlagt.

Olav Sjømæling Sissel N. Solem Anne-Marie Aune

Konfirmantene-besøk fra Roadservice (8.2.2007)

Onsdag 17. jan var scene, lyd og lys rigga på Orkdal Menighetshus. Forventningene var blanda. Hva er dette, mon tro? Men Maren Birkeland og gutta i bandet tok oss med storm. Vi fikk en kjempekveld.

Før konserten var det to timer med undervisning. Kirkens Nødhjelp (KN) hadde et opplegg med fokus på solidaritet. Gjennom gruppeoppgaver og leik ble vi utfordra til å bry oss. Mens Grete Eriksen fra KN hadde undervisning for halvparten av konfirmantene på Orkdal Samfunnshus, var de andre på Orkdal Menighetshus. Der tok Roar og Line fra Roadservice for seg temaet ”Hvem er Jesus”, med utgangspunkt i en del kjente filmer og opplevelser.

Kveldens høydepunkt var kanskje konserten. Eller var det samtalen med Maren eller noen av de andre i Roadservice etterpå? Eller singstarkonkurransen?
Roadservice er et team som består av 7 ungdommer. De har siden september 2006 reist rundt og besøker konfirmanter i hele Norge. Bak står Skjærgårds music og mission, Kirkens Nødhjelp, Agder og Telemark bispedømmeråd og Fredtun Folkehøgskole.

Atle Ølstørn