Guds veier er uransakelige. Han går dit ingen av vennene vil gå. Men dette er veien han må gå. For vennenes skyld. For folkets skyld. For verdens skyld. Han må gå dit smerten er, dit forhånelsen er, til stedene der slagene faller, dit sviket er, dit hvor den rå makten herjer med et medmenneske. Han må gå til døden. Bare slik blir han solidarisk med de som lider og gråter og skriker, - med dem som dør.
Ethvert forsøk på å stoppe Jesus, er djevelens verk. Jeg tror ikke Peter kunne forstå det. Først etter lang tid, etter at alle fastesøndagene var gjennomlevd, først etter påsken så han det. Kanskje som i et glimt, som i et speil , i en gåte?
Jesus går opp til Jerusalem, gjennom Gaza, forby Tsjernobyl og til byene i Ukraina. Han går til skyttergravene og de sønderbombede boligene... til alle som gråter og sukker og som ikke får tale fritt....
Veien til Jerusalem er veien til alle menneskene som trenger fremtid og håp, som lengter etter nåde og fred. Det er den veien som er kjærlighetens vei. Og Jesus kan ikke annet enn å gå den.
Ole Elias Holck
Evangelietekst
Matteus 16,21–23
Jesus taler om sin død og oppstandelse
21 Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. 22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» 23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»