I denne fagre sumarstid
gå ut, min sjel, og gled deg i
vår Herres store under!
Sjå hagen prydd med blomeseng,
sjå garden med si grøne eng,
og skog med li og lundar.
Sjå kvar ei grein av lauv er full,
og moldi pryder seg i gull
og fargar utan like!
Sjå liljer, roser, blad og blom
ber større bragd og herlegdom
enn Salomo den rike.
Høyr, lerka tirlar høgt i sky,
og staren byggjer reir på ny,
med gauken gjel i lundar.
Småfuglar syng i skogen sval,
og songen fyller fjell og dal
i stille morgonstunder
Sjå, åkren veks seg stor og tung
til fryd for gamal og for ung,
som om Guds godleik kveder.
Han pryder vent den vide jord,
han gåver gjev på kvar manns bord
og alt som hjarta gleder.
Då tenkjer eg: Er du så stor,
du venleik her på falne jord,
for syndarar å finna,
kor stor skal gleda verta då
når vi den herlegdommen får sjå
som vi hjå Gud skal vinna!
Ja, var eg der og stod eg nær
Ved trona di, min Herre kjær,
Og bar eg mine palmar!
Eg ville då på englevis
deg syngja evig lov og pris
med tusen fagre salmar.