Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Esek 36,25-29a
Profeten Esekiel hadde et røfft oppdrag, han skulle tale folk til rette som var på ville veier. Han var virkelig en dommedagsprofet. Han refset folk og advarte dem. Da jeg leste dagens avis fikk jeg følelsen av at dagens dommedagsprofeter er klima og miljøforskerne. De forsøker iherdig å få oss til å fatte at vi er på ville veier. Vi må ta bedre vare på naturen. Vi er visst like døve for budskapet som Esekiels tilhørere.
I dagens avis leser jeg om mikroplast. Forskere har funnet mikroplast i nysnøen i Antarktis. Det er ikke bra. Mikroplast er nå funnet i morkaker, 3.km opp i lufta, på havets dyp. Jeg blir helt matt når jeg leser det. Hva i all verden kan jeg gjøre? Jeg forsøker på mitt lille vis å ikke slenge plast ute, sorterer den og levere, ta med bærenett til butikken. Og det er ikke bare plast som er problem, det er co2 og metan, artsmangfold og skog som vi bør ta vare på. Ikke kjøre bil eller fly, men det går jo ikke? Det føles helt uoverkommelig. Jeg kjenner at hjertet blir tungt og hardt. Når håpet svinner, blir hjertet tungt. Da kommer Guds ord til Esekiel som en trøst. Gud vil gi oss et kjøtthjerte og sin Ånd. Når jeg løfter blikket fra mikroplasten og ser på Guds uendelig vakre skaperverk; så får jeg håp. Han som skapte alt dette og opprettholder det. Han er større enn alt. Hans skapermakt er større enn vår ødeleggelsesmakt. Så da får jeg mot til å fortsette og gjøre mitt lille bidrag til å ta vare på kloden: bruke mindre, sykle mer, gi måsen lov til å hekke i pallekarmen min og sånn.
av Heidi Strand Mathisen