Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.
Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»
Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» - «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» 34 Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret. (Matt 14,22-34)
I møte med denne fortellingen blir jeg så fasinert av Peter. Alle disiplene reagerer veldig naturlig når noe unaturlig skjer: de blir livredde! De tror det må være et spøkelse som kommer mot dem på vannet. I den nordnorske virkeligheta er dette ganske nært, vi har hørt om Draugen og om ulike vesener som fiskere kunne møte på havet i mørke. Jesus forsøker å roe dem ned, han prater til dem. Peter er den impulsive og modige, han vil ha bevis! Jesus forsikrer om at det bare er å komme. Peter går på vannet bort til Jesus! Men så: Peter begynner å se seg rundt på bølgene og stormen. Da synker han. Jesus hjelper han opp igjen.
Det er noe her som treffer meg langt inni hjertet. Så lenge Peter har blikket fast festet på Jesus, så går det bra. Idet han vender blikket mot det som truer, tar tvilen tak i han. Men, Jesus hjelper Peter selv om Peter tviler. Jeg har aldri gått på vannet, men jeg har følt meg overveldet av tvil, motløshet og sett farer rundt meg. Da føles det nesten som å synke og få vann over hodet. Så har jeg opplevd at Jesus har dratt meg opp igjen. Det er ikke så lett å forklare det, men da tror jeg at Jesus faktisk gikk på vannet den gangen på Genesaretsjøen.
av Heidi Strand Mathisen