Jeg tror jeg vet hvorfor det var slik. Dagen berørte de store smertene i livet, først og fremst i min egen familie – døden, det å miste, det å sørge.
Jeg kan fortsatt gjenkjenne følelsen. I år mer enn på lenge.
Vi lengter alle etter bedre dager. Håpet er at frykten, ensomheten og isolasjonen snart skal ta slutt. At alt skal bli normalt igjen, at vi endelig skal kunne leve og gjøre som før.
Alle som har mistet noen vet at lite og ingenting blir som før. Derimot kan det åpne seg noe helt nytt. Som også gir mening. Virkeligheten er ordnet slik.
Påskens fortellinger er fra virkeligheten. De utfordrer meg til å se og akseptere at det ikke finnes snarveier bort fra det som gjør vondt. I stedet for å løfte og dra meg vekk og oppover så jeg får alt jeg ønsker meg, dras jeg selv nærmere virkeligheten. Veien dit går sjelden oppover, snarere nedover. I stedet for bare å gå de lette veiene jeg helst vil, må jeg også gå de veiene jeg ikke vil.
Så, ved veis ende, hva står jeg igjen med da? I den grad Jesus med sitt liv viser vei – tilsynelatende ingenting! Og allikevel alt. For det er der, og bare der, med mine tomme hender, at jeg som han, kan finne meg selv, og finne mening i det å gi sitt liv for andre.
Buorre guhkesbierjjedahka! God langfredagspåske!
av Rolf Steffensen
Prest i lulesamisk område