Hvor lenge, Herre?
Vil du glemme meg for alltid?
Hvor lenge vil du skjule ansiktet for meg?
Hvor lenge skal jeg ha uro i sjelen
og sorg i hjertet hele dagen?
Hvor lenge skal fienden ha makt over meg?
Se meg! Svar meg, Herre, min Gud!
Gi mine øyne lys
så jeg ikke sovner inn i døden,
så min fiende ikke kan si:
«Jeg har vunnet over ham»,
og mine motstandere ikke jubler når jeg vakler.
Men jeg setter min lit til din miskunn,
mitt hjerte skal juble over din frelse.
Jeg vil synge for Herren,
for han har gjort godt mot meg.
Jeg oppfatter dagens samfunn som lite åpent for klagerop. Ropene blir heller til kritikk av det som er galt eller oppfordringer om å tenke positivt. Når livet virkelig butter, da har jeg bruk for klagerop! Da kan jeg ikke sette min lit til meg selv og mine positive tanker. Det hjelper heller ikke at folk forteller meg at slik burde det ikke være. «Det kan da ikke gå an i verdens rikeste land», er en lite omtenksom kommentar. Når virkeligheten min er sånn, så går det faktisk an. Gud tåler mine klagerop. Han later ikke som problemene og lidelsen ikke fins, han har levd gjennom lidelse som langt overgår det jeg har fått tildelt så langt i mitt liv. Han har vunnet over lidelse og død ved å gå gjennom den, ikke utenom den. Derfor setter jeg min lit til Herren. Det gir meg håp.
av Heidi Strand Mathisen