I starten på gudstjenestene våre bekjenner vi våre synder: «Se i nåde til meg arme syndige menneske, som har krenket deg i tanker ord og gjerninger; og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte…». Vi tar med oss alt vi ikke får til, alt vi ikke makter, alt som er galt. Vi viser det fram til Gud. Så tar han imot oss og gir oss tilgivelse og nytt mot. Det er her hemmeligheten ligger. For i mitt hjerte finnes også lysten til det gode. Det er den som redder oss. Jeg tenker at det i sitt innerste vesen er det vi kaller kjærligheten. Kjærlighetens drivkraft skaper lysten til det gode i mitt hjerte. I søndagens tekst hører vi om såkornet som blir sådd ut. Jesus kaller kraften som driver oss til det gode for Guds rike. Kraften er stor og mektig, selv om den ser unnselig ut.
26 Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. 27 Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. 28 Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. 29 Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» 30 Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? 31 Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, 32 men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.» Markus 4,26-33
Vi kan gi næring til denne kraften ved å gi den oppmerksomhet. I stedet for å finne feil og mangler kan vi lete etter det som er rett. Vi trenger selvsagt vår kritiske sans og vår fornuft, men i dagens samfunn er det utrolig mye fokus på hva som er feil. Mange leter etter hva som gikk galt, hvem som gjorde feil og hvem som har ansvaret. Men vi må komme oss videre fra syndsbekjennelsen, til nåden og kraften.
Jeg tror vi trenger å lete mer etter om de som gjorde noe rett, de som handlet godt, de som har et stort hjerte. De er de som er våre forbilder, det er dem vi skal vie vår oppmerksomhet til.
Denne uka har jeg gledet meg over den unge amerikanske poeten, Amanda Gorman, som med fynd og klem framførte et vakkert dikt om håp foran hele verdens pressen. Noe så vakkert! Vi trenger håpet og visjonene, la oss kjenne på lysten til det gode i vårt hjerte!
av Heidi Strand Mathisen