Historien fortelles av Johannes: Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. 2 «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas.
Det er mange som opp gjennom historien har satt pris på at Tomas var skeptisk. Det er så menneskelig, han tror ikke før han ser. Vi kjenner oss igjen, han uttaler seg på våre vegne, liksom. Men, når han møter Jesus lar han seg overbevise. Tvilen viker for troen. Vi kunne husket han for dette: Tomas, den troende. I bibelen blir han også kalt Tomas, tvillingen. Det gir også rom for spekulasjoner, hvem var den andre tvillingen? Ifølge kirkelig tradisjon dro Tomas til India, og den nestorianske kirken i Sør-India regner ham som sin grunnlegger. De kalles ofte Tomas kristne. Vi kunne husket han som Indiamisjonæren. Tvileren som ble troende og som dro langt avgårde for fortelle menneskene i India om det han hadde opplevd sammen med Jesus.
Fortellingen om Thomas er et viktig og troverdig vitneutsagn om Jesu seier over døden. For meg blir det også en påminnelse om at vi mennesker har mange sider. Mitt sanne ansikt ser ulikt ut. I møte med ulike mennesker og utfordringer, kommer ulike sider av meg til syne. Noen mennesker får fram det værste i meg, andre lokker fram det beste i meg. Jesus er en bra fyr å henge med, han får fram troen når jeg tviler og håpet når mismotet kommer.
av Heidi Strand Mathisen