Det er høst, regnet blåser sidelengs. Karin Kverneland Oyenuga er diakon i Rælingen og hun forteller gjerne om sorggruppene hun leder på Romerike.
Sorg tar tid
Karin er sykepleier og diakon. Nå har hun jobbet som diakon i Rælingen siden 2013 og har på en måte spesialisert seg på sorgarbeid.
- Sorg tar tid. Å sørge er en tøff, men viktig jobb for å komme seg videre. Denne jobben får mange god hjelp til gjennom en sorggruppe.
Som sykepleier jobbet Karin på kreftavdelingen på Ullevål sykehus. Da møtte hun mange mennesker i krise og dyp sorg. Noen av disse erfaringene har hun tatt med seg videre i arbeidet sitt som diakon i Rælingen.
- Jeg brenner for sorgarbeid og særlig for sorgen til de eldre. Det er viktig å vise at den er like viktig som sorgen til de yngre. Jeg vil legge til rette for at de også skal få en arena der det er lov å snakke om sorgen uten å føle at man er en byrde.
Et møtested der man kan prate fritt
Mange kjenner seg ensomme i sorgen. De føler seg som en byrde for omgivelsene. Det finnes ingen steder man kan snakke åpent om den man har mistet. Ingen å snakke med om hvordan man kanskje strever med å finne nytt fotfeste.
Karin har sett hvor godt det gjør å treffe andre som er i samme situasjon.
- Det å vite at om en uke skal jeg i sorggruppen, der kan jeg snakke fritt. Der kan jeg snakke om den jeg har mistet, om begravelsen, om relasjonen til familie, til venner. Der kan jeg snakke om min nye hverdag, som kanskje har mange utfordringer jeg ikke hadde tenkt på. Der kan jeg få råd rundt manglende matlyst, søvnproblemer og tiltaksløshet. I gruppen er det folk som vil høre på meg, et rom der jeg kan snakke uten å føle meg som en byrde. Det er så viktig!
Mange savner også forståelse for at sorgen tar tid, ikke er konstant, at man har gode og dårlige dager.
- Kommentarer som «er du ikke over dette enda?» er svært sårende. For det er jo ikke slik sorg fungerer, den går i bølger, man går inn og ut av den. For noen er det verst etter ett år, da kommer alle merkedager og man må oppleve traumet på nytt.
Det kan virke som om samfunnet rundt da tenker at det er usunt å fortsatt være så preget av sorg.
– I en sorggruppe får man en ny stemme inn, en som sier noe om alt som er normalt i en sorgprosess. At man for eksempel ikke blir ferdig med sorgen, men at man kan lære seg å leve med den.
Ingen gråteklubb
Karin presiserer at en sorggruppe slett ikke er en gråteklubb.
- Når vi møtes annenhver uke i et halvt år, blir vi også minnet på at det er lov å le, det er lov å gjøre hyggelige ting. Det er lov til å få nye venner og gå på kafe. Det betyr ikke at man har glemt den man har mistet. For det handler ikke om å glemme, men å finne mening i et liv som skal fortsette. Ta med seg de gode minnene videre. Det er selvfølgelig lov å gråte, også. Men vi sitter ikke på åtte møter og gråter sammen, det er også rom for latter og gode historier.
For Karin er det er viktig at de som kommer har en realistisk forventning til hva en sorggruppe er.
- Jeg har derfor alltid en times samtale med hver enkelt først. Da kan vi bli litt kjent, og jeg forklarer og ufarliggjør det.
Sorg er et stykke arbeid
Det er noen som lurer på hvor lang tid det er normalt å sørge.
- Det finnes ikke et svar på det. Sorg må gjennomleves, man må igjennom noen faser for å klare å komme videre uten den man har mistet. Det er hardt arbeid å sørge.
Det er godt og sunt å gå litt inn og ut av sorgen slik som barna ofte gjør.
- Vi kaller det å sette sorgen på pause. En veksling mellom å «jobbe med» og «ta pause fra» sorgen, er et godt tips. Sorgen kan ikke feies under teppet, for den vil komme tilbake når du minst venter det. Hvis en setter av tid til å jobbe med sorgen, kan man være forberedt og kanskje få færre ukontrollerbare sorgreaksjoner.
Karin lener seg fremover, blir engasjert.
–Vi har sett hvordan sorggruppen hjelper i den prosessen den sørgende må igjennom. Noen ganger har vi bedt gruppen på det første møtet, å skrive ned hvordan de har det. Den samme lappen finner vi frem den siste gangen, et halvt år senere. Nesten uten unntak, kan de se at det har skjedd en stor endring i positiv retning At de har fått det bedre.
Det beste i dette er jo at den jobben har de faktisk gjort selv!
Alle er velkommen
Å bli med i en sorggruppe, krever ikke at man har en tro. Karin presiserer at kirkens sorgtjeneste er et lavterskeltilbud.
- Det kan være lurt å la det gå noen måneder etter dødsfallet før man begynner i gruppe. Hvis noen tar kontakt og jeg opplever at det er for tidlig, så gir jeg heller personen tilbud om å være en støtte, ta en samtale, møtes til en kaffe eller noe annet. De fleste kan bruke nettverket sitt. Men det finnes også noen som ikke har så mange rundt seg, som kanskje de siste årene kun har brukt tid med den syke ektefellen og ikke pleid hverken hobbyer eller vennskap. Mange eldre ektefeller har hatt store omsorgsoppgaver før dødsfallet. For dem er det ekstra viktig å være en støtte. De har jo fått hele grunnen revet bort under seg.
Etter seks måneder er de fleste klare til å delta på en gruppe. Når det er sagt, så finnes det selvfølgelig unntak.
Forskjellige grupper
Karin har grupper for enker/enkemenn og for besteforeldre som har mistet barnebarn.
- Den siste gruppen vi nå har startet, er for besteforeldre som har mistet barnebarn og den er unik i sitt slag. En sorggruppe med besteforeldre har vært noe som virkelig har manglet. Besteforeldre ser barnet sitt gjennomgå det aller verste, nemlig å miste et barn. Det å være en besteforelder som skal gi støtte og trøst til eget barn som har opplevd å miste et barn, er veldig vanskelig. Det blir på en måte ikke plass til egen sorg, fordi de ser barnet har det så uendelig mye verre. Besteforeldre har kanskje også omsorg for søsken som er igjen. I tillegg mister de jo også selv et barnebarn, kanskje et barn de har hatt en nær kontakt med.
De som har deltatt på disse gruppene, har vært veldig takknemlige over å ha blitt sett og møtt i sin sorg.
Nye problemstillinger på grunn av korona
I den tiden vi lever i nå, med både nedstenging av samfunnet, isolasjon av sårbare grupper og smittevernstiltak, har nye problemstillinger dukket opp. Karin og hennes diakonifellesskap på Romerike har snakket om at det kanskje kommer et behov for nye typer grupper; de som har mistet uten å kunne ta farvel.
- Jeg har stor medfølelse for alle dem som ikke har fått tatt et siste farvel. Det kompliserer sorgarbeidet til dem som blir igjen. Det blir vanskeligere å slippe taket. Vanskeligere å gå videre når slutten ble slik. Det er en enorm tilleggsbelastning til en allerede stor sorg.
Slike opplevelser finnes særlig hos dem som hadde syke pårørende på institusjoner under nedstengingen.
- Det å ikke få komme og holde hånden, ta et skikkelig farvel, er veldig brutalt. En slik opplevelse kan fryse sorgen og gjøre det vanskelig å komme videre. Man vender stadig tilbake til dette som skjedde. Da kan sorgen utvikle seg en type komplisert sorg, når sorgen stagnerer rundt et tema man ikke klarer å legge fra seg. Det er helt vanlig og gå litt ut og inn av sorgen, men hvis den stagnerer trenger man ofte profesjonell hjelp, ikke en sorggruppe, for å komme seg videre og finne en mening.
Karin tror vi kommer til å se mer av konsekvensene av nedstengingen og den medfølgende isolasjonen i tiden fremover.
–Det må vi være bevisste på og prøve å forhindre. Som ansatte i både kirke og helsevesen må vi også ha fokus på de pårørende før de opplever dødsfallet. Om en kan finne måter å forene pasientens og de pårørendes behov i en terminal fase, vil det kunne gi de pårørende en enklere sorgprosess etterpå.
Sorgarbeidet har gjort meg ydmyk
Sørgende mennesker er så rause med hverandre, forteller diakonen.
- En som har mistet for fire år siden har stor medfølelse med en som har mistet for et halvt år siden. En som har gjennomlevd noe enda lenger tid tilbake, kan også ha mye å gi en som nylig har mistet. Ofte kan også den som har mistet for en stund siden, speile seg i en som nylig har mistet og se at hen har klart å gå videre. At det faktisk har hjulpet å gå i gruppen, åpne opp for livet igjen. For oss som jobber med dette, ser vi hvor viktig det er å ta menneskers sorgarbeid på alvor. Det fellesskapet man ofte finner med de andre i gruppen, er med på å gjøre prosessen lettere. Ikke lett, men lettere.
- Sorgarbeidet har gjort meg mer ydmyk og takknemlig, avslutter Karin og slipper oss ut i høstværet. Regnet har stoppet, fargene er eventyrlig vakre der ute.
- Jeg er blitt mer bevisst de små miraklene i livet.