Kirkens Nødhjelp hadde invitert sin generalsekretær Dagfinn Høybråten, internasjonal leder i Kirkerådet Berit Hagen Agøy og statssekretær i Venstre Sveinung Rotevatn til samtale på Folkebiblioteket. Samtalen tok blant annet utgangspunkt i Kirkens Nødhjelps rapport om hva Norges bidrag for å nå målene i Paris-avtalen bør være (lenke nederst i denne artikkelen).
Alle må bidra
Det var Venstre-politikeren som startet med en realitetsorientering om situasjonen i Norge.
- Norske utslipp blir redusert nå, vi har gått ned tre prosent de siste tre årene. Så det går riktig vei, men problemet er at det ikke går fort nok. Vi når ikke målene for 2030 med tempoet i nedgangen slik det er nå. Petroleum har økt med nesten 80 prosent siden 1990, dette er det store problemet i landet vårt. På fastlandet har det vært en reduksjon i utslipp. Annenhver bil som selges i Norge har null utslipp, ingen andre nasjoner er i nærheten av det. Vår store utfordring er å kutte i særlig transport og jordbruk. Jordbruk har mye større utslipp enn for eksempel flytrafikken. En åpenbar måte å få ned utslipp i jordbruket, er å ha mindre kjøtt- og meieriproduksjon – men dette er også hovedstammen i distriktsjordbruk, som er så vesentlig i Norge. Ingen enkeltsektor er stor nok til å få oss i mål ved å forsvinne, selv om vi legger ned hele oljeindustrien, når vi ikke målene. Alle må bidra, det er eneste mulighet, sa Rotevatn.
Liv og levebrød
Klimaendringene vi ser over hele verden er i all hovedsak forårsaket av rike land i Vesten, mens konsekvensene er størst for fattigere land i sør der CO2-utslippene ikke har vært i nærheten av hva vi har forårsaket. Den nye generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, Dagfinn Høybråten minnet om hva dette faktisk handler om, og fastslår at det rett og slett er umoralsk.
- Det er viktig å huske at dette ikke bare er store tall, men folk. Dette rammer bønder, som allerede er fattige, de rammes av tørke eller sykloner og mister levebrødet sitt som en konsekvens av klimaendringene. Fattige mennesker har bidratt med kanskje 10 prosent av problemene, men blir sittende med 75 prosent av konsekvensene. Dette er urettferdig og umoralsk. Norge og de andre landene som har bidratt mest til problemet, må også bidra mest til løsningen. Erkjenner vi det, at vi har et større moralsk ansvar? I så fall har vi en fruktbar samtale med regjeringen.
Det er en kjent sak at kirken har et stort engasjement for klima og mennesker som lider. Det ligger i kirkens forvalteroppdrag. Men ikke alle har vært enig i at kirken skal være «politisk» og mene noe om klima. Dette har endret seg, forteller internasjonal direktør i Kirkerådet Berit Hagen Agøy.
- Kirkens klimaengasjement er ikke lenger kontroversielt, og nesten alle politikere er enige. Klima handler om nestekjærlighet. Diskusjonen er hvor tydelig kirken skal være i klimadebatten. For eksempel kom Kirkemøtet med støtte til streikende ungdom, men det er vanskelig å diskutere noe konkret som oljenæringen. Vi skal være en tydelig moralsk stemme, det er kirkens oppdrag.
Ikke skam, men skyld
Direktøren fortsatte med noen refleksjoner rundt ordet «skam». Nyord som flyskam, kjøttskam og ferieskam tror hun har lite for seg.
- Skam er destruktivt, la oss snakke om skyld i stedet. Hvis vi heller sier at vi har skyld i klimautslippene når vi flyr, og ikke bare skam som det er vanskeligere å gjøre noe med, kan vi komme på et annet nivå. Vi kan erkjenne det, bearbeide det, forvandle oss, og gå videre på en ny måte. Jeg tror kirkeledere kan rope høyere, være moralske stemmer, og si at dette handler om rettferdighet.
Fra røykelov til flylov?
Dagfinn Høybråten kalles røykelovens far. Han fikk enormt mye negativ omtale da han som helseminister sto i spissen for en lov som sikret et røykfritt inneklima for alle. Men i dag er det ingen som ønsker seg tilbake til tiden før loven ble innført. Er det mulig å innføre restriksjoner på for eksempel flyreiser og tvinge nordmenn til et mer bærekraftig liv?
- Røykeloven var en utopi da det ble presentert, den var svær upopulær. Men jeg lærte mye av prosessen. Vi må skaffe kunnskap om hva som skjer og hva som skal til for å gjøre noe med det. Så må vi sette oss hårete mål, litt større enn det vi tror vi får til, og stå i det til det er gjort. Problemet i politikk er at mange er med i første og andre fase, men står ikke løpet ut. Kanskje skiftes regjeringen ut. Politikerne må sette seg djerve mål og stå løpet ut! Belønningen og effekten kommer først etter noen år i klimasaken, det var sånn sett lettere med røykeloven da endringer kom over natta. Men det er mulig å være djervere og gå foran i enda større grad enn Norge gjør i dag.
Ingen umulig oppgave når man har håp
Berit Hagen Agøy mener politikerne undervurderer folk. Hun innrømmer at hun er fornøyd med sitt materielle liv, og at politisk press er nødvendig for å klare å gjennomføre endringer på individuelt nivå. Agøy ønsker seg politikere som hjelper oss alle å ta de riktige valgene, og som er tydelige på hva de forventer av befolkningen. Hun lovet kirkens støtte til modigere politikere enn det vi har i dag.
- Kirkefolk og politikere bruker ulikt språk. «Optimisme» kaller politikerne det, mens vi sier «håp». Likevel må jeg si at vi i kirken snakker altfor lettvint om håp i klimakrisen. Om dette skal gi noen mening, må vi konkretisere håpet. Håpet ligger i at klimaendringene er menneskeskapte, dette er ikke skjebne og noe som gjør oss apatiske. Håpet ligger i at det er mulig å redusere utslipp, det er mulig å redusere skadevirkningene. Vi kan tilpasse oss et samfunn der vi håndterer skadevirkningene. Vi må få tilbake troen på at mennesker kan endre verden. Vi er kortsynte, men ansvaret vårt ligger i at vi kan gjøre noe med det!