Menighetsrådene er grunnstammen i det kirkelige demokrati – og i det kristelige liv i lokalsamfunnet. Menighetsrådene har ansvar for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, som det heter i den snart utgåtte kirkeloven og som videreføres i kirkeordningen for Den norske kirke. Vi som utgjør dette sammensatte kirkelige demokratiet, med menighetsråd, fellesråd, bispedømmeråd, Kirkemøtet, Kirkeråd, Samisk kirkeråd, Mellomkirkelig råd og Ungdommens kirkemøte utgjør og representerer også et tjenestefellesskap i kirken. Vi er alle krøpet ut av vår dåp, for å si det med Luther, og i det er vi alle prester.
Tanken om det myndige lekfolk handler også om kirkelig demokrati. Grunnstammen i måten vi forstår kirkelig styring på, handler nettopp om samvirke mellom embete og råd. Ledelsen forankres i et folkevalgt organ. Derfor sitter vi sammen i de kirkelige organene. Geistlig og lek. Tilsatt og folkevalgt. Kirkelig demokrati og frivillighet henger også sammen. Vi har 100.000 frivillige i kirken, og en kirke uten frivillighet er utenkelig. Det ville være en kirke med lavt engasjement.
Det kirkelige demokratiet er i stadig utvikling og stadig under debatt. Om betingelser og rammer og reell innflytelse. Allerede i 1920 ble det borgerlige kommunale demokratimodellen. Tanken var at et demokratisk organ allerede var kjent og anerkjent, og at menighetsråd både kunne utløse og bekrefte kirkemedlemmenes ansvar og engasjement. Det tok lang tid før andre demokratiske organer ble etablert. For eksempel ble ikke Kirkemøtet gjennomført første gang før i 1994.
I dag forstår vi ledelsen av kirken først og fremst som et tjenestefellesskap. Sammen bærer vi oppdraget Gud har gitt sin kirke. Siden 80-tallet er dette blitt kalt samvirkemodellen. Den angir rammen for de enkelte tjenester i kirken og sammenhengen mellom dem, også rollen som folkevalgt.
De siste 30 årene har vi utredet og utviklet det kirkelige demokratiet. Folkevalgtrollen er under utvikling, men er mindre klar enn den geistlige rollen, og er i mindre grad utredet. Det er også noe uklarhet om ansvarsforhold mellom valgt ledelse og tilsatte i Den norske. Det er et sunnhetstegn at vi fortsatt diskuterer ikke bare hva som formelt ligger til menighetsrådet og andre demokratiske organer i kirken, men også hvordan dette praktiseres og hvilken reell innflytelse menighetsrådsmedlemmer og andre folkevalgte har. Vi har så vidt startet diskusjonen om rammebetingelser for kirkelige folkevalgte, og markeringen av 100 år med menighetsråd er en god anledning til å løfte den diskusjonen.
Jeg har sittet i menighetsråd i åtte år. Fire av dem som leder. Jeg har opplevd gleden og det meningsfulle i å få være tett på alt som rører seg i et sokn. Men jeg har også opplevd frustrasjonen over knappe rammer og usikkerhet om reell innflytelse.
Derfor er jeg glad for at vi nå markerer dette 100-årsjubileet, og at vi bruker det som en anledning til å drøfte menighetsrådenes rolle, og hele folkevalgtrollen. En stor takk til alle dere som år etter år stiller opp og gjør en innsats for kirken. Gratulerer til alle menighetsrådsmedlemmer og alle folkevalgte og til hele Den norske kirke.
Kristin Gunleiksrud Raaum, Kirkerådsleder