En statue av «Tenkeren» står også i vinduskarmen. På mange måter er Dagfinn en tenker selv. Han funderer stadig over livet, hvordan det var før og hvordan det skal bli fremover.
Vi er hos Dagfinn fordi vi skal snakke om tapet av Ragnhild, kona hans gjennom 55 år. Vi skal også snakke om sorggruppen han er med i og hvordan han har funnet en vei videre etter at hun døde. Men først vil vi vite hva som skjedde da Ragnhild ble syk.
Fra ektefelle til omsorgsperson
- Ragnhild ble syk for åtte år siden, en veldig sjelden kreftsykdom. Hun fikk cellegift gjennom tablettkurer og var inne til kontroll hver tredje uke i mange år. I 2017 ble hun skikkelig dårlig og havnet i respirator. Ingen trodde hun skulle overleve, vi fikk beskjed om å ta farvel.
Men Ragnhild kom seg på beina igjen. Hun ble ikke som før. Men hun kom hjem. Dagfinn gikk fra å være ektefelle til å bli en omsorgsperson.
- Hun var hjemme helt til en måned før hun døde.
Dagfinn svelger tungt. Gjør det noe om jeg gråter litt, spør han.
- Det er klart jeg gjorde dette, jeg ønsket å ha henne hjemme så lenge som mulig. Hun var jo kona mi, min store kjærlighet i over femti år.
Hver tredje uke de siste halvannet årene, fikk Ragnhild en slags domsavsigelse på kontrollen; hvis medisinene sluttet å virke, var tiden over.
–Det var en enorm belastning for oss begge. Hver natt våknet jeg og sjekket om brystet hennes gikk opp og ned, om hun pustet. Vi hadde hund og når jeg gikk tur med den om kvelden, gikk jeg og forberedte meg på hennes død.
Dagfinn hadde liten kontakt med omverdenen de siste årene Ragnhild var syk.
- Jeg gikk mest for meg selv, tenkte mye. Jeg bestemte meg for å tillate meg selv å begynne å sørge nå. Det kalles ventesorg. Det siste året hadde jeg ventesorg.
Den tøffe beskjeden
Det var tøffe dager for ekteparet mot slutten.
- Det aller verste var dog at, da tablettene viste seg å ikke virke lenger, ble vi innkalt til sykehuset på lille julaften 2019. Treet var pyntet, julematen handlet inn. Vi hadde hatt videosamtale med datteren vår, ønsket henne en god jul. Hun kunne ikke feire med oss fordi hun hadde influensa.
Dagfinn kremter, øynene fylles.
- Du Ragnhild, sa legen, du skal dø snart du.
De kunne ventet til andre juledag med den beskjeden, vi kunne fått noen dager i uvitenhet denne siste julen sammen. Det var mange fine folk vi møtte i løpet av årene på sykehus, 450 ganger var Ragnhild på behandling, faktisk. Men akkurat denne samtalen på lille julaften, gjør meg fremdeles veldig opprørt.
Nyttårsaften ble Ragnhild skikkelig dårlig og ble lagt inn. Hun kom ikke hjem igjen.
- Siden jeg helt bevisst hadde startet sorgprosessen, ble jeg litt herdet mot slutten. Jeg var forsont med det som skulle skje.
Dagfinn ser på meg, alvorlig.
- Jeg orket ikke å leve resten av livet med den sorgen, jeg ville bygge meg opp igjen, leve et godt liv. Du kommer til å greie deg, du, sa Ragnhild alltid. Når jeg besøker graven hennes nå, snakker jeg med henne. Jeg sier: Det var dette jeg greide, kjære Ragnhild, håper du synes det er ok.
Urnenedsettelsen var nå nylig. Det var jeg som satte urnen ned i jorda, for meg føltes det veldig riktig, som en slags endelig avslutning. Det ble en fin stund.
Under tiden med ventesorg, hadde Dagfinn tatt noen avgjørelser.
- Jeg synes det er litt rart med dem som mister en ektefelle, at de sørger og sørger i årevis, uten å komme seg videre. Uten å leve et liv. Jeg var veldig bevisst på at det ville jeg ikke.
Det betyr ikke at jeg ikke sørger eller at jeg ikke savner Ragnhild.
Møteplassen og sorggruppe
Presten tok kontakt med Dagfinn like etter begravelsen.
- Hun visste jeg hadde levd uten noe særlig sosial omgang i mange år. Hun fortalte meg om «Møteplassen», et arrangement hver fredag, der alle som vil kan komme og spise lunsj og prate sammen. Jeg skjønte allerede første gangen, at dette var noe jeg ville fortsette med. Det var hyggelig å møte likesinnede, slå av en prat, bli kjent. Gjennom «Møteplassen» meldte jeg meg også på en gågruppe, der vi går 5 km en gang i uka og gjerne avslutter med et kafébesøk.
Eller noen ganger, hvis været er for ille, blir det bare kafé, humrer Dagfinn.
- Gjennom «Møteplassen» fikk jeg høre om sorggruppene som finnes for dem som har mistet ektefelle. Jeg tenkte umiddelbart at dette var noe for meg, at det var viktig å gjøre for å komme meg videre.
I sorggruppen får alle anledning til å fortelle, uten avbrytelser.
- Det er klart, det er sterkt å høre de andres historier. Men jeg tror at det også ligger en slags lettelse i å gjøre det, både høre andre snakke høyt om sykdom, dødsøyeblikk, begravelse. Men også gjøre det selv. Det er kanskje ikke så mange andre å snakke med disse tingene om, som forstår hva du har stått i. Jeg tror det er sunt å sette ord på det. Det kommer mange følelser opp i meg i sorggruppen, men det er jo ikke farlig.
Dagfinn trodde han hadde kommet litt lenger i prosessen enn han hadde.
- Den første gangen i sorggruppen var skikkelig tøff, faktisk. Men etter presentasjonsrunden skjedde det noe. Jeg tenkte at her kan jeg kanskje bidra med noe, være en støtte for noen. Jeg tok initiativ til å møtes etter gruppen, ta en kaffe, prate litt, bli bedre kjent. Dette har vi fortsatt med utenfor gruppen.
Før tror Dagfinn at de fleste gruet seg til å gå i sorggruppen. Og snakke om det store savnet.
- Men nå føles det som en veldig fin ting å gjøre. Vi har blitt venner, glad i hverandre, rett og slett. Da tør vi også å åpne oss mer, være ærlige. Det sies at det er vanskelig å få nye venner når man er på min alder. Men jeg har aldri hatt så mange venner som det jeg har fått nå, jeg! Når de møtes ute nå, er de enige om å holde sorgen litt utenfor.
-Da snakker vi heller om de gode tingene i livet. Sorgen kan vi spare til neste gruppesamling.
Akseptsorg, Dagfinns nyord
Dagfinn har tenkt mye på viktigheten av å akseptere det som skjedde.
–Før man har akseptert dette, klarer man ikke gå videre, tror jeg. Da sitter man fast i det som var, savnet etter livet før.
Jeg kan ikke gjøre noe med det som skjedde, jeg må se fremover. Det betyr ikke at jeg har glemt Ragnhild, tvert imot. Jeg har henne med meg i hjertet, der har hun en trygg plass.
Jeg har noen mentale knagger. Der sorterer jeg og legger hendelser i forskjellige «poser» Noen ganger, hvis jeg har behov for det, tar jeg en pose ned og går gjennom innholdet. I sorggruppen føles det ekstra trygt å ta ned en pose, gå inn i smerten. Men jeg behøver heldigvis ikke være der hele tiden, jeg kan henge den fra meg på knaggen igjen.
Det er mange ting Dagfinn har tatt tak i etter at Ragnhild døde.
–Jeg har alltid vært glad i å skrive for eksempel. Dette satte jeg i gang med igjen, en hel roman om Svartedauen har gjenoppstått fra dvalen. Jeg har åpnet mapper jeg ikke har lest på tjue år og blitt engasjert på nytt. Nå jobber jeg med å videreføre materialet jeg har, gi liv til karakterene igjen. Kanskje blir det en bok til slutt?
For å få plass og rom til å skrive, har jeg sluttet å se på TV. Jeg skjønte at TV-titting tok altfor mye av tiden min. Det ble en slags flukt jeg egentlig ikke hadde ordentlig glede av.
Etter at jeg sluttet å sitte kveld etter kveld og glane på TV, har jeg frigitt så mye tid til andre ting. Ting som bygger meg opp og gir meg opplevelsen av å leve!
Do-re-mi-fa-så-la-di-då, synger Dagfinn og ler.
–Jeg har til og med begynt i kor. Dirigenten er operasanger og hun sendte meg rett i tenorrekka. Jeg, som ikke trodde jeg kunne synge, kom rett inn!
Foto: Knut Røthe
En grubler
–Jeg bruker mye tid til å tenke og fundere over livet. Nå har jeg startet en blogg der jeg deler noen av disse tankene mine. Om tro og tvil, for eksempel. Fra å være en sterk tviler, heller jeg nå mot å være en gryende troer. Jeg får mange tilbakemeldinger på bloggen min. Det er kjempekoselig!
Dagfinn har tatt et utradisjonelt valg.
–Jeg solgte leiligheten med alt innbo. Jeg orket ikke alle minnene rundt meg hele tiden. Tok bare med meg noen bilder og et par gamle ting som har affeksjonsverdi. Bare den stolen som Ragnhild alltid satt i; jeg fortsatte jo å prate med den stolen lenge etter at hun var død. Tomrommet ble noe helt fysisk, om du skjønner? For meg var det helt riktig å gjøre det jeg har gjort nå. Ragnhild lever uansett inni meg for alltid.
Til dere som kanskje leser dette og som er i en tilsvarende situasjon, har Dagfinn noen gode råd.
–Det er ikke flaut å be om hjelp. Det er viktig å tørre å snakke åpent med venner om hvordan du har det. Min erfaring er at de fleste er flinke til å lytte, dersom de blir vist den tillitten. Vi er kanskje litt sånn, at vi gjerne vil klare å ordne opp selv. Men det er ikke alltid helt riktig, vi trenger hverandre vi mennesker. Både Møteplassen og sorggruppen har vært redningsplanker for meg i det sorgarbeidet jeg måtte igjennom.
Av og til er det små justeringer, små ting man kan gjøre. Ett av de gode tipsene de fikk på sorggruppen, var å skrive en lapp og henge den opp på kjøleskapet eller badespeilet, med beskjeden «Livet kommer tilbake»
Dagfinn avslutter samtalen med et smil.
- Jeg har ikke trengt å gjøre det. Jeg kjenner inni hele meg at livet er på vei tilbake.