Av: Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet. Publisert i Vårt Land 20.04.20.
Det er blitt en klisje; vi sier det til hverandre hele tiden: «det har vært en rar påske», «denne underlige koronatiden». Klisjeer har jo det ved seg at de blir klisjeer nettopp fordi de er sanne og uttrykker noe vi opplever mange av oss. Ja, det er rart og annerledes og skummelt. Men også fullt av tegn til håp. Selv om kirkerommene var lukket, ble det veldig mye kirke i påsken. Jeg ble berørt og takknemlig hver eneste dag. Jeg fulgte gudstjenester på tv og liturgiske sendinger på sosiale medier. Fra min egen menighet i Asker kunne jeg følge hele påskens dramaturgi i ord, toner og handling.
Takk
Så takk. Takk til alle kirkelige medarbeidere som kastet dere rundt og erobret nye arenaer. Med musikk og salmer, bibeltekster og refleksjoner, med gjenkjennbar liturgi på nye stier. Det var forkynnelse i alle kanaler. Og det holdt, det holdt så det suste. Innholdet! Om teknikken noen ganger var litt slarkete, nådde budskapet, varmen, troen igjennom. Jesu Kristi død og oppstandelse ble rikelig forkynt denne påsken. Takk! Takk til medarbeidere som har stått på, jobbet hardt og vært fantastisk kreative. For et lag vi er! Det er en voldsom oppblomstring av kreativitet og kompetanse som overgår alt jeg kunne forvente. Vi ser kirker over hele landet invitere til fellesskap, gudstjenester og konserter, og når ut til et stort og nytt publikum. Vi har samlingsstund for de minste, med sang og bibelfortellinger, og vi driver sjelesorg gjennom ord for natten for de som sliter med å få sove. Vi har måttet prøve ut nye måter å skape fellesskap på, formidle budskapet og være nær folk digitalt. Det blir aldri det samme som å møtes ansikt til ansikt, men det gjorde godt likevel.
Stort behov for kirken på nett
Så er det en tid for alt. Jeg registrerer at det nå er ettertankens tid. Hva skjedde? Hva gjør denne tiden med mennesker? Hva gjør det med kirken? Debatten er i gang om hvordan vi skal være kirke – i kirkerom og på nett. Det foregår teologiske, pastorale og diakonale refleksjoner. Noen har kritiske innspill og det er viktig. Denne samtalen vil føre oss videre som kirke og derfor er det viktig å lytte nøye til kritiske innspill.
Vi gjør oss mange erfaringer i disse dager. Vi har avdekket et stort potensial og behov for en type innhold fra kirken på nett som vi bør jobbe videre med. Den norske kirke har mangedoblet daglig organisk rekkevidde (hvor mange som ser det som deles) fra 19 778 den 12. mars, til 135 894 den 20. mars. Antallet som liker, kommenterer eller deler innholdet på kirkens facebookside har mangedoblet seg.
Så har vi også erfart at kirke på nett kan aldri være det samme som kirke i kirken. Det ene kan ikke erstatte det andre. Og det ene truer ikke det andre. Men det kan utfylle hverandre. Kirke på nett må bruke andre virkemidler enn vi kan gjøre i kirkerommet, og det er fint. Vi har også erfart for alvor at vi på nett kan treffe mennesker som ellers ikke går i kirken. Om dette kan bidra til å høvle ned dørterskelen til kirkerommet, er det flott.
BILDET: Leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum.
Folk savner kirken i krisetider
En viktig erfaring vi har gjort, er hvor mange mennesker som sier de savner kirken, kirkerommet, nærheten og fellesskapet. Savnet etter det åpne kirkerommet er blitt større, når rommet ikke kunne åpne. Jeg tror disse erfaringer kommer til å gi større trøkk i arbeidet med å holde kirkene åpne i tiden fremover. Vi har sett at folk øsker seg åpne kirker og savner den når den ikke er åpen. Det skal vi bære med oss og ta konsekvensen av.
Og kanskje det aller viktigste: Vi har igjen sett betydningen av kirkens evne til å være til stede ved en krise. Til å hive seg rundt når mennesker trenger det. Uten sammenligning for øvrig: vi så det etter 22. juli 2011. Denne forferdelige dagen, da feigheten og ondskapen rammet oss. Da ungdommer ble henrettet fordi det de trodde på. Da sorgen holdt på å sprenge oss i filler, da var kirken der. Kirkene ble fylt opp av mennesker som trengte et rom for sin fortvilelse. Sorgen ble ikke borte, den ble ikke lettere å bære. Men kirken hadde et rom å gå inn i, der og da. Et sted som rommet fortvilelsen. Noe av det viktigste vi har sett de siste dagene, er nettopp betydningen av at kirken er til stede når det virkelig trengs. Med et språk for alvor og mørke – og håp. Religioner og livssyn er arenaer – og bortsett fra i kunsten er det ikke så mange andre – som snakker om død og lidelse og frykt og meningsløshet – og om håp. Derfor er religioner og livssyn så viktige i krisetider. Og vi vet at vi har noe å si, vi har et budskap som trenger dypt inn i meningen med tilværelsen. I kirken har vi ord som har båret i flere tusen år, og som fortsatt holder og fortsatt bærer. I påsken så vi mange eksempler på ord og liturgi i tomme kirkerom, formidlet gjennom kamera og mikrofon. Folk trengte kirken denne koronapåsken. Og kirken var der. Håpet ble aldri avlyst. Kristus sto opp. Det var påske i år også.
Fra hjertet; Takk!