Prekenteksten på denne søndagen en av de aller mest kjente bibelfortellingene. Hvordan Jesus møter barna er opp igjennom årene bl. a formidlet gjennom en levende fortellertradisjon og med rikt utstyrte altertavler - som den vi har avbildet ovenfor.
De siste årene har fortellingen om Jesus og barna vært grunnfortellingen i det omfattende trosopplæringsarbeid som nå er i ferd med å finne sin form i hver enkelt menighet i hele bispedømmet. At den også leses ved enhver dåp i Den norske kirke, sier mye om hvilken sentral tekst vi denne søndagen skal preke over.
Mange av de mest sentrale barnesangene vi har tar også utgangspunkt i denne fortellingen. Flere enn jeg vil finne det mer enn naturlig at salmen på nr 582 er med i denne gudstjenesten:
Milde Jesus dine hender, la du kjærlig på de små
og du sa til dine venner, at til deg skal barna gå
Selv du ble til Herrens tempel en gang båret av din mor
la meg minnes ditt eksempel når jeg hører dine ord.
Små justeringer tekstlig sett: Jeg har forstått at noen har latt seg irritere av de ulike versjonene som har vært ute og gått rundt salmen vi har sitert over. Den versjonen den har fått i den nye salmeboken virker både fornuftlig og slitesterk. Det må også sies om det språklige uttrykk som Markusteksten har fått i den nye bibeloversettelsen. De små justeringene fra 1978-utgaven kan brukes som pedagogiske hjelpemidler for å få frem selve budskapet i teksten.
To ting legger jeg merke til:
a) I vers 14 sier Jesus som svar på disiplenes forsøk på å få barna unna: «la de små barn komme til meg og hindre dem ikke. For Guds rike tilhører slike som dem» ( 1978: hører slike til) .
Opplevelse av tekst: mye tydeligere med tilhører, nesten som om det er de som har eierskap og adgang til det fremfor alle andre.
b) I vers 15: «Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» (i 1978-utgaven: likesom et lite barn) Språklig sett en stor forbedring ift hvordan ordene brukes i dag. Men den nye oversettelsen gir også et godt utgangspunkt for å bygge videre på den barneteologi som er utviklet i ulike fora.
Selv mener jeg at den nye oversettelsen innholdsmessig gir gode tilknytningspunkter til saligprisningene i Matteus 5. Når Jesus møter barna med så mye raushet og ønske om å skape en god form for tilhørighet for dem, så må det være lov å si: Guds rike er til for slike som tør å bare være, uten å vise hen til hva de kan. «Salige er de som er fattige i ånden, himmelriket er deres» ( Matt 5, 3)
Disiplene var fristet til å stille strengere krav. En kan jo lure på om disiplene i det hele tatt hadde fattet hva ordene til innledning av Bergprekenen betyr, når de var så bestemte på å ville vise barna bort. En bør kanskje ikke fortape seg for mye i slike spekulasjoner. Da opplever jeg at en heller bør bruke tiden på å spørre: Hva kan vi voksne lære av barna? Hvem hører til i Guds rike?
Fra jødisk fortellertradisjon ( eks: «Hvem kommer inn i himmelriket») finnes det flere korte stubber som jeg i ulike sammenhenger har brukt for å skape et rom for refleksjon og felles tankedeling om tilhørighet og tro .
En av mine egne tekster (I lyset av ettermiddagssolen) tar utgangspunkt i de bronserelieffene som finnes på døren inn til Oslo domkirke. Teksten er toucher sentrale momenter ved dagens prekentekst om den også skal rettes mot voksne. Det er noe befriende å ha en trapp å sitte på, ved inngangen til Guds rike og våge å tro at det er tilstrekkelig.
Preken jeg holdt i Skute kirke 17. oktober 2010: Alle er barn når de sover. (pdf)
Lykke til med prekenarbeidet!
----------------
Fra rabbinsk fortellertradisjon: Hvem kommer inn i himmelriket?
Rabbi Baruka fra Chusa gikk ofte til markedsplassen i Lapet. En dag viste profeten Elia seg for ham der. Rabbi Baruka spurte ham: ”Er det noen i denne massen av mennesker som skal få del i den kommende verden?” Elia svarte: ”Ikke en eneste!”
Seinere var det to mennesker som kom gående på markedsplassen. Da sa Elia til Baruka: ”Disse to skal få del i den kommende verden!”
Rabbi Baruka gikk bort til dem og spurte: ”Hva slags yrke har dere?”
De svarte:”Vi er klovner. Vi oppmuntrer dem som er triste. Når vi ser to mennesker som krangler, forsøker vi å få dem til å bli venner.”
I lyset fra ettermiddagssolen - tekst av Hans Erik Raustøl
Ettermiddagssolen kastet sine stråler på skrått innover torvet. Blomsterhandlerne holdt på å pakke sammen. Noen hadde allerede dratt. På fortauene begynte det å tynnes for mennesker.
Jeg så ham ikke før jeg nesten snublet over ham. Han lå og sov midt mellom alle plastposene sine. Fulle av tomflasker lå de rundt ham på alle kanter. Midt i det hele hadde han lagt seg til rette for å sove ut rusen der på domkirketrappen.
Det var ettermiddagssolen som fikk meg til å stanse. Strålene fanget inn denne byens vandringsmann i et skinnende lys. Ettermiddagssolen nøyde seg ikke bare med å gjøre meg oppmerksom på at det lå en uteligger der. Det var akkurat som den ville fortelle meg en historie om hvem det er som får høre til i Guds rike.
Du har kanskje selv lagt merke til at det på dørene inn til domkirken fins noen fine bronserelieffer. De illustrerer Jesu ord om hvem han sier at kan høre ham til. I ordene hans er det aldri snakk om noen bedreviterholdning. Ordene ånder av romslighet. Gud vender aldri tommelen ned for noe menneske, men rekker i stedet hånden frem for å hjelpe oss opp på bena. Øverst på døren står teksten: "Salige er de fattige i seg selv. Himmelriket er deres."
I mykt ettermiddagslys lå han der og sov. Kroppen hans virket så avslappet. Det var som om han nettopp på domkirketrappen våget en tillit til at ingen ville gjøre ham noe.
Jeg ønsker meg mye slikt ettermiddagslys denne sommeren. Da kan vi kanskje se at det også er plass for oss. Gud stiller ikke krav til det liv vi har levd. Men han har lovet å gi oss kraft til de dager som ligger foran.