Inn mot denne julen har jeg tenkt mye på Jakob Sandes vakre julesalme «Det lyser i stille grender». Denne salmen inneholder sterke kontraster; lys og mørke, «himmelhall» og «vesal stall», «ringe seng» og englesang. I likhet med salmen får også årets julefeiring en kontrastfylt inngang. Vi bærer alle med oss sterke bilder av mennesker i stor nød. De som har flyktet i tusentall fra sine hjemland, krysset det livsfarlige Middelhavet og som har blitt møtt i Europa med både åpne og lukkede armer. De har flyktet i håp og med drømmer om en trygg fremtid for seg og sin familie.
Så kommer julen, og budskapet om barnet; som ble født midt i vår verden, med all dens skjønnhet og grusomheter. Og jeg tenker på Sandes salme; som tar oss til den første julenatten, og som gir meg den gode gjenkjennelse i det å holde et nyfødt barn i armene for første gang. Det å kjenne den myke huden, stirre inn i dybden av barnets blikk. Det gir også påminnelse om hvor sårbart et menneskeliv er, og hvor avhengig vi er av hverandre. Jesusbarnet ble den gang båret av Maria og Josef, på samme måte som Kristus har båret mennesker over hele verden med sin kjærlighet og nåde i 2000 år.
Alle trenger å bli båret; alle barn i verden trenger omsorgsfulle hender. Og akkurat nå, kanskje mer enn noen gang banker barn og vokse på døra vår. Og de trenger at blikk møter blikk, og bli bekreftet som mennesker. Ja, de trenger det som Sande så fint skriver; «tusene barnehender mot himmelen ljosa held.» De trenger at vi løfter våre lys, at kirken løfter opp Ham som er verdens lys.
Julen handler om å synge sangen; synge jubeltonene om barnet. Om Gud som ble menneske. Som ut av de ringeste kår ble den mest dyrebare rose. Som bryter seg igjennom mørket – som bærer mennesker til alle tider – og som gir håp for verden!
«Songen som atter tonar
med jubel kvar julenatt.
Om barnet, Guds Son, vår sonar,
som døden for evig batt»
Velsignet julehøytid!