I et intervju i Krigsropet nylig sa forfatteren Edvard Hoem blant annet: ”Mange 
tenker og spekulerer på hva tro er. Men jeg slår heller et slag for å 
praktisere! Flere har spurt meg: Hvordan skal jeg begynne å tro igjen? Da må du 
begynne med å delta, mener jeg. Jeg går en del i kirka, og for meg er det å 
delta i sangen og nattverden viktig. Det ble et fattigere liv uten.”
Med 
dette foredraget vil jeg invitere dere til en samtale om nattverdens plass i vår 
kirketenkning og i en folkekirkelig fornyelse. I ti-femten år har vi hatt en 
sterk fokus på dåpen som fundament for kirkelig tilhørighet og på 
dåpsopplæringen. Denne fokus har vært viktig og riktig. Med tanke på den 
trosopplæringsreform vi nå er inne i, vil jeg spørre om vi bør følge dette opp 
med fornyet fokus på nattverden og de døptes deltakelse i nattverdmåltidet, i 
tråd med sitatet av Edvard Hoem og slik det heter i dåpsforpliktelsen: at 
foreldre og faddere skal hjelpe de døpte til å bruke Herrens nattverd slik at de 
kan bli hos Kristus. 
Mitt bidrag til samtalen skal ikke primært være en 
drøfting av vår kirkelige praksis, men gi noen impulser til teologisk refleksjon 
i skjæringspunktet mellom ekklesiologi og nattverdteologi. Her vil jeg hente 
impulsene fra den nåværende erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams. 
Porvoo-fellesskapet innebærer at vi har alterfellesskap med den anglikanske 
kirke, og Williams er ikke bare den øverste leder i den anglikanske kirke, men 
også en premissleverandør for teologiske refleksjon i sin kirke og i økumenisk 
sammenheng. I noen enkle punkter vil jeg forsøke å presentere Rowan Williams og 
hans perspektiver på nattverden – det vi på vårt fagspråk vil kalle en 
eukaristisk ekklesiologi.
Rowan Williams
1. Rowan Williams ble 
født i 1950 i Swansea i Wales. I sin oppvekst mottok han sterke impulser fra den 
anglo-katolske tradisjon. Etter studietiden i Cambridge ble han teologisk lærer 
og professor i Cambridge og Oxford og gjorde samtidig prestetjeneste. Som 
student, forsker og lærer var han opptatt av den østlig-ortodokse kirke og 
teologi og av den katolske tradisjon. I Cambridge ble han også preget av den 
filosofiske arven etter Ludwig Wittgenstein, og han tilhørte kretsen av politisk 
engasjerte teologer og prester som mottok sterke impulser fra latin-amerikansk 
frigjøringsteologi. Med vår hjemlige terminologi ville vi sikkert ha sagt at 
Williams var kirkelig eller teologisk konservativ, men politisk radikal. 
Rowan Williams har på mange måter vært på leting etter et nytt kristent 
paradigme for vår tid, et paradigme som både har kontakt med den kristne 
tradisjon og samtidig er fornyende. For Williams har dette paradigme sitt 
sentrum i påske-dramaet og sitt konkrete uttrykk i eukaristien – i feiringen av 
nattverden, noe jeg skal komme tilbake til. 
Williams er en kreativ og 
dynamisk teologisk tenker, dypt rotfestet i den anglikanske tradisjon, men med 
et bredt ekumenisk perspektiv. Han er også stadig i dialog med kultur og 
samfunnsliv på de britiske øyer, og dette var nok bakgrunnen for at han ikke 
bare ble valgt til biskop i Monmouth i Wales i 1991 og i 1999 til erkebiskop i 
Wales, men at han i 2002 ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury. 
 
Williams forfatterskap og engasjement som teolog og kirkeleder favner 
særdeles vidt. Hans forfatterskap er til dels komplisert og vanskelig 
tilgjengelig. Samtidig er det preget av kreativ fargerikdom, og Williams er også 
poet. Med fare for å miste noe av rikdommen i min forenkling, vil jeg i det 
følgende presentere noen hovedtanker i Williams forståelse av nattverden i 
rammen av hans kirkeforståelse, og til slutt gi noen enkle kommentarer ut fra 
vår kirkelige situasjon.
Nattverden – kirkens særskilte 
uttrykk
2. Nattverden – eukaristien – er for Rowan Williams kirkens 
kjernesymbol, dens kjenningsmelodi og dens særskilte uttrykk. Han skriver: ”Når 
kirken feirer nattverd, er kirken det den er kalt til å være: påskefellesskapet, 
skyldig og gjenreist. Den er samlingen av dem hvis identitet er definert av 
deres nye relasjon til Jesus korsfestet og oppreist, og som identifiserer seg 
selv som tilgitte… Det er en handling som tilkjennegir hva fellesskapets liv 
innebærer… en transformerende, nyskapende handling – en menneskelig aktivitet 
som er radikalt åpen for Guds skapende handling i Jesus Kristus.”
I sin 
utleggelse av fortellingene om Jesu måltid med disiplene etter sin oppstandelse, 
understreker Williams at Jesus gir seg selv til dem som sviktet ham når han 
bryter brødet med dem, og han fortsetter: ”Alle måltid med Jesus etter Golgata 
formidler en gjenreisning av et fellesskap som er brutt ved menneskelig 
utroskap: det sårede legeme og det utøste blod er ufravikelig til stede.” I 
dette måltid står den aldri feilende nåden over menneskers svik og bedrag. 
Nattverden er et uttrykk for at nåden er Guds gave. Nåden er ikke noe vi eier, 
men noe vi stadig mottar. Derfor er nattverden kirkens kjernesymbol og særskilte 
uttrykk. 
Denne forståelse av nattverden og kirken er imidlertid ikke 
innsnevrende i forhold til den verden og det samfunn vi lever i. I en 
forelesning i 1994 påpeker Williams at den postmoderne pluralisme formidler et 
perspektiv på verden der det ikke er og ikke kan være en diskusjon om mål og 
retning for menneskers liv og fellesskap. Williams trekker inn Hegel som 
understreket at individets frihet og integritet, dets velferd og mål bare kan 
forstås og realiseres sammen med hele fellesskapets eller samfunnets velferd og 
mål. I sin feiring av nattverden formidler kirken en universell, sosial visjon 
som er fremmed i et pluralistisk og privatisert samfunn. Nattverden uttrykker 
felles håp og mål, men den formidler også en ny måte å være på i verden. 
Nattverden handler om å gjenreise fellesskap. Den er alltid en feiring av den 
nye menneskehet, og den aktualiserer kristendommens vesen: Guds nyskapelse av 
menneskeheten gjennom Jesu kors og oppstandelse. 
Williams har vært og er 
både kirkekritisk og tradisjonalist på samme tid. Han understreker at kirken 
alltid er en fusjon av dens virkelige og ideelle uttrykk, en kombinasjon av 
ideal og konkret virkelighet. Det som hindrer oss fra en ideologisk 
rettferdiggjøring av kirken slik den konkret fremtrer som organisasjon, er 
kirkens sakramentale kjerne. Nattverden minner hele tiden kirken på at den ikke 
eier den guddommelige nåde, men alltid har behov for den. Den innebærer at 
kirken stadig møter sine nederlag og historiske begrensninger og trekkes mot det 
universelle fellesskap som den feirer og forkynner i nattverden. 
Med 
kirkens fallitt gjennom tidene, hvorfor skal vi forsvare den? Williams svar vil 
være: på grunn av nattverdfeiringen. Den rituelle representasjon av Jesu pasjon 
og oppstandelse er det som driver den kristne visjon: feiringen er utopisk, med 
et glimt av en helbredet verden, og samtidig det første skritt mot den. Williams 
agenda som teolog og biskop er å rette søkelyset mot kristendommens sentrale 
rite, å la den tale og utfolde seg. 
Nattverden som tegn
3. Den 
sterkeste intellektuelle innflytelse som kom til å prege Williams, også i hans 
forståelse av nattverden, var formodentlig arven etter Ludwig Wittgenstein 
(Cambridge, d.1951). Denne arven preget Cambridge på den tiden da Williams 
studerte der. Wittgensteins logiske positivisme la vekt på at språket er 
forankret i praksis, at ord bærer mening med basis i vår bruk av dem. Språkets 
forankring er i det sosiale og i det praktiske fremfor i det kvasi-metafysiske. 
Wittgenstein var og ble fascinert av teologien: Hvordan fungerer det 
religiøse språk? Hva gjør det religiøse språk? Han tok avstand fra den 
filosofiske teologi som ville gi teoretiske bevis for Gud. Som om spørsmålet om 
religiøs sannhet kan løses ved tilstrekkelig klokskap. For Wittgenstein er 
religion en måte å leve på, en altomfattende form for eksistens. For eksempel 
kan det å si at ”Gud er kjærlighet”, eller at ”Jesus lever”, ikke underkastes 
rasjonell undersøkelse på noen annen måte enn ved de gester eller handlinger som 
følger ordene. Han sier: ”Kristendom er ikke en doktrine, men en beskrivelse av 
noe som faktisk skjer.”
Wittgenstein advarer derfor teologene mot å 
imitere filosofiens metoder. I stedet bør de forstå og utlegge kristendom som ”a 
particular set of practices.”
Med dette legges vekt på religionens sosiale 
karakter og dimensjon. Kristendommens essens ligger på overflaten – i de 
aktuelle praktiske handlinger (actual practises) som definerer det kristne 
fellesskap – at de bryter brødet sammen, og gjennom andre riter og handlinger. 
Williams forståelse av nattverden som symbol og handling går nok lenger 
enn det som her er antydet hos Wittgenstein. Men påvirkningen er likevel 
tydelig. Nettopp Williams´ fremheving av nattverden som kirkens kjerneuttrykk 
står i denne tradisjon, at kirkens vesen kommer til uttrykk gjennom en særlig 
praksis, og likeså det antropologiske og sosiale perspektiv på nattverden som en 
feiring av et fornyet lokalt menneskelig fellesskap. Williams understreker også: 
”Vårt primære anliggende skulle være den sakramentale handling, heller enn et 
fokus på de hellige elementer”. 
Når Williams omtaler sakramentene, taler 
han om symbol, men også om tegn og handling. Tegn er ikke bare en positiv 
henvisning til noe, de er samtidig tegn på hva de selv ikke er. Nattverdens brød 
og vin er materielle tegn, og reformatorene var opptatt av at brødet og vinen 
ikke ble fratatt sin materielle, dennesidige karakter for å gi rom for det 
overnaturlige. Vi møter ikke Gud ved å sette til side den verden vi lever i, ved 
en suspensjon av vår kroppslige og historiske natur. Vi møter Gud ved at han 
handler med den konkrete materie, ved at vi og verden omdannes og gjenreises. 
Det å gjøre nattverdens tegn – i feiringen med brød og vin – er en håpshandling, 
med det håp at denne verden kan bli annerledes og at vår fragmenterte 
virkelighet kan få mening og bli gjort hel.
Nattverd og 
spiritualitet
4. Williams´ forståelse av nattverden står i nær sammenheng 
med hans perspektiv på kirkens og den kristnes liv i verden. Han skriver: 
”Nattverden viser den troende engasjert i og utfordret av troens 
kjerne-begivenhet. Den involverer den troende i ”kors og oppstandelse” og lar 
dette paradigme bli den troendes eget paradigme. Den skaper et liv som leves ut 
av dette sakrament og gjør det til et gjenskinn, en slags oversettelse av dette 
paradigme.” 
I 1979 utgav Williams ett av sine første større verker: The 
Wound of Knowledge, Christian Spirituality from the New Testament to St. John of 
the Cross. Med denne boken blir han en av de første i nyere tid som gjør seg til 
talsmann for det som nå kalles ”en kenotisk spiritualitet” – eller som vi på 
luthersk mark like gjerne ville kalle en korsteologisk spiritualitet, med et liv 
der en gir seg selv til Gud, til sine medmennesker og til verden. I det 
avsluttende kapittel skriver han: ”Den kristne erfaring beveger seg ikke fra ett 
nivå til det neste og blir der. Den blir igjen og igjen trukket inn i korsets 
fruktbare mørke… Når vi oppgir oss selv, oppdager vi den Jesus som gav seg selv 
på korset, og vi finner Gud der og vet at Gud ikke tilintetgjøres av de 
uutholdelige motsetninger i menneskelig lidelse.”   
Men denne forståelse 
av nattverden og den kenotiske spiritualitet er ikke verdensflukt. Williams 
knytter an til Ireneus og Clemens av Alexandria i deres oppgjør med 
gnostisismen, og understreker at Jesu liv og nattverdens elementer innebærer et 
ja til den verden som Gud har skapt og skal nyskape. 
I boken ”Resurrection. 
Interpreting the Easter Gospel” skriver han: ”Nattverdens elementer som bærer 
den oppstandne Jesu nærvær, kan bare være tegn på liv… Nattverden er et tegn på 
Jesu endelige herredømme og på hans ´frihet´ til å forene med seg selv med den 
materielle orden som nådens symbol. Slik taler nattverden også om skapelsen og 
Jesu plass i skapelsen… Å ta imot den materielle verden i nattverdens elementer 
og gi dem navn som tegn på Jesus, tegn på den skapende kjærlighet og 
forsoningens gave, er å erkjenne muligheten for at verden ved Jesu navn og makt 
kan bli omdannet - transfigurert – til en verden med rettferdighet og 
fred.”
Om jeg her skal sammenfatte Williams bidrag til en spiritualitet 
som er kenotisk (korsteologisk) og har sitt utspring i feiringen av nattverden, 
vil jeg trekke frem følgende: 
-         Den innebærer ikke en flukt fra det 
vanskelige livet, men ser og erfarer tvert imot Guds nærvær og gjerning i det 
konkrete liv, i samfunn og historie.
-         Den ytrer seg ikke i isolert 
åndelighet, men i tjeneste og konkret handling.
-         Den sprenger 
individualismen og åpner for det større fellesskap; den peker hele tiden nedover 
i våre liv, utover til det større fellesskap og oppover mot Gud.
-         
Den har nåden som kilde og korset som fokus, og utfordrer hele tiden både kirke, 
samfunn og våre liv som mennesker. 
Tradisjon og mangfold i 
nattverdfeiringen
5. Williams er anglikaner, og en merker spenningen 
eller dragningen mot den katolske tradisjon på den ene siden og mot den 
reformerte arv på den andre. Denne spenning gjør seg blant annet gjeldende i 
synet på prestetjenestens betydning for nattverdfeiringen og forholdet til 
nattverdfeiringen i andre tradisjoner. 
Williams understreker at den 
ordinerte tjeneste er et uttrykk for kirkens katolisitet ved at den skaper et 
bindeledd for menigheten til tradisjonen og til den universelle kirke. Her 
kommer det anglo-katolske drag i hans teologi til uttrykk, med vekt på biskopen 
og den ordinerte tjeneste som garant for katolisitet i feiringen av nattverden. 
Samtidig understreker han at den nattverdfeirende kirke er seg bevisst et 
kulturelt mangfold, og at nattverden er blitt feiret i forskjellige kulturelle 
kontekster – av martyren Polykarp, av kirkefaderen Augustin, av metodistenes 
John Wesley. 
Enngasjementet for den apostoliske tjeneste innebærer for 
Williams at en må holde spørsmålene åpne og være sensitiv til den kristne 
erfaring i historien – at nattverden inneholder en fortelling om brudd med 
normale autoritetsmønstre. Nattverden handler om en herre som gjør seg selv til 
tjener. Dette har sosiale implikasjoner. Williams sier han at sakramentet og den 
apostoliske tjeneste skal være med og ”fri oss fra de gitte sosiale 
perspektivers fengsel”. Men dette har hatt og kan også få kirkelige 
implikasjoner i oppgjør med hierarkiske ledelsesmodeller i kirken. 
Williams kan derfor også tale om ”komplementære kall” i møte med andre 
tradisjoner i nattverdfeiringen. Disse tradisjoner viser oss noe av vår egen 
tilkortkommenhet: ”Vi kan feire nattverden med drama og verdighet, med 
historiske og liturgiske strukturer… Når vi har gjort det, er vi fremdeles 
tjenere uten fortjeneste – fordi det er noe vi ikke har sett som et 
kveker-måltid har, eller som Brødremenighetens brødsbrytelse kan uttrykke, og 
som vi ikke kan uttrykke. Vi kan møte denne situasjonen med mistenksomhet eller 
en rivaliserende holdning, eller vi kan møte den med takknemlighet. Jeg vil 
stemme for takknemlighet. Det er det jeg mener med en kirke som på samme tid er 
katolsk og reformert, ikke ivrig etter å gjenskape et harmonisk system, men rede 
til å leve med mangfold. Ikke fordi den er indifferent, men fordi den lever i 
ærefrykt for Gud mysteriøse rikdom som intet system kan 
kontrollere.”
Williams er altså preget av en blanding av anglikansk 
tradisjonalisme og økumenisk åpenhet i forhold til nattverdfeiringen. Han 
stiller også spørsmålet: Hva så med kirkens åpenhet i forhold til dem som ikke 
er døpt? Han svarer: ”Å dele nattverdens fellesskap med udøpte og mennesker som 
er forpliktet på en annen fortelling (enn Jesus-fortellingen) eller et annet 
system, er merkelig – ikke fordi sakramentet dermed bli profanisert, eller fordi 
nåden ikke kan deles med de som står utenfor kirken. Men nattverdens symbolske 
integritet avhenger av at den feires av dem som har forpliktet seg på det 
paradigme som ligger i Jesu død og oppstandelse, og som erkjenner at … deres 
svik og nederlag er svik mot ham, og at de i nattverden mottar tilgivelse og 
nytt håp.” 
Oppsumerende kommentar
Williams forståelse 
av nattverden er på mange måter tradisjonell, og samtidig har han et språk som 
er annerledes og perspektiver som er nye. Som erkebiskop av Canterbury uttalte 
han for en tid siden at kirkene trenger å gjenvinne gleden, undringen og 
begeistringen – at vi trenger å lære fra de ortodokse i øst som ikke bare ser 
brødet og vinen, men ser nattverden som ”liv, lys og ild.” Hva betyr så disse 
impulser fra Rowan Williams for oss i vår folkekirke? La meg oppsumere og 
avslutte med tre enkle punkter:
1. For det første tenker jeg at vi i vår 
folkekirke også trenger en ny fokus på nattverden og en fornyelse i vår 
nattverdteologi. I en preken i 1998 sa min forgjenger Gunnar Stålsett: ”En 
pinsefornyelse i vår kirke kan begynne ved at alle som har barnetroen i sitt 
hjerte, alle som lengter etter fred og sammenheng i sine liv, tar imot 
invitasjonen: Kom, for alt er ferdig. Du er ikke ferdig – men Kristus er ferdig 
for deg. På dåpens grunn er vi alle innbudt til nattverdsbordet. Det er ingen 
tro som er større enn barnetroen. Det er ingen Ånd sterkere enn den stille 
påminnelse i ditt hjerte om at du hører Kristus til – tross alt.” (s.29) Dette 
er en ansats som fortjener en sterkere oppfølging enn den har fått til nå – 
praktisk og teologisk, og med en tydeligere balanse mellom kirkens to 
sakramenter.
En åpen folkekirke må ikke bare åpne kirkedøren, men åpne 
inn til troens sentrum – i nattverden. Jeg tror det er tid for at vi som prester 
og kirkelige medarbeidere i dåpssamtaler, i konfirmantarbeid, i vigselssamtaler 
og nå i arbeidet med trosopplæring formidler at det er naturlig for døpte å 
delta i nattverdsmåltidet. Nåden er ikke noe vi eier, men noe vi stadig mottar 
og skal få leve i. Det er i nattverden vi holdes fast i vår identitet som 
kristne, som døpte, og har del i det fellesskap som gjenreises og forenes og er 
kimen til en ny menneskehet. 
2. For det andre: Denne fokus på nattverden 
i vår pastorale praksis krever også en fornyelse i vår nattverdteologi og i vår 
feiring av nattverden. Vår nattverdliturgi er kanskje noe av det beste vi fikk i 
forbindelse med gudstjenestereformen for tredve år siden; den har gode elementer 
når det gjelder det fellesskap som nattverden innlemmer i, og håpet om en ny 
himmel og en ny jord. Likevel er den preget av en sterk individualisme, og den 
har lite rom for den skapelsesteologi og feiringen av ”en ny menneskehet” som 
Rowan Williams med rette henter frem og fornyer. 
Den nattverdforståelse 
som Williams formidler, har også sterke diakonale implikasjoner – både når det 
gjelder nattverdmåltidet som et diakonalt fellesskap, og når det gjelder 
nattverden som utgangspunkt og preg for kristent liv og tjeneste i menighet og 
samfunn. Disse elementer tror jeg det er viktig at vi arbeider med og finner 
uttrykk for i den gudstjenestefornyelse som nå er på gang. Forhåpentligvis kan 
en slik fornyelse også gi sterkere rom for gleden og undringen som Williams 
etterlyser, og bidra til større bredde i nattverddeltakelsen. 
3. For det 
tredje: I vår gudstjenestefeiring har vår lutherske tradisjon lagt større vekt 
på Ordets forkynnelse enn Williams gjør med sitt fokus på nattverden. Den vekt 
som Ordets forkynnelse har hos oss, tror jeg vi skal ta vare på, og samtidig ta 
på alvor at nattverdfeiringen også er en del av denne forkynnelse. Da kan vi 
også på balansert vis ta med den impuls fra Williams og arven fra Wittgenstein 
som understreker betydningen av at troen vokser gjennom ”a particular set of 
practises”. 
Jeg tror det ligger mye visdom og kristen erfaring i å la 
mennesker begynne å praktisere, og at kimen til en folkekirkelig fornyelse også 
kan ligge her. Slik Edvard Hoem satte ord på det i det innledende sitat av ham: 
”Jeg slår et slag for å praktisere. Flere har spurt meg: Hvordan skal jeg 
begynne å tro igjen? Da må du begynne med å delta, mener jeg. Jeg går en del i 
kirka, og for meg er det å delta i sangen og nattverden viktig. Det ble et 
fattigere liv uten.” 
Litteratur
Williams, Rowan 
-         
Anglican Identities. London: Darton, Longman and Todd.
-         The Wound of 
Knowledge. Christian Spirituality from the New Testament to St. John of the 
cross. London 1979/1990: Darton, Langman and Todd.
-         Resurrection. 
Interpreting the Easter Gospel. London 1982/2002: Darton, Longman and 
Todd.
-         Silence and Honey Cakes. The Wisdom of the Desert. Oxford 
2003: Medio Media – A Lion Book. 
-         On Christian Theology. Oxford 
2000/2004: Blackwell Publishing.
-         Grace and Necessity. Reflections 
on Art and Love. London/New York 2005: Morehouse/Continuum.
-         Where 
God happens. Discovering Christ in One Another. Boston 2005: New Seeds. Nesten 
identisk med Silence and Honey Cakes – med unntak av bokens siste del som er en 
samling utsagn fra ørkenfedrene, mens SHC har en seksjon med ”Questions and 
Answers” (Williams svarer på spørsmål). 
Bøker om Rowan Williams´ 
teologi
Higton, Mike
-         Difficult Gospel. The Theology of Rowan 
Williams. London 2004: SCM Press.
Hobson, Theo 
-         Anarchy, Church 
and Utopia. Rowan Willimas on Church. London 2005: Darton, Longman and Todd. 
 
Biskopens foredrag på Teologisk Forum 11. mai 2006
FOLKEKIRKE - FELLESSKAP I FORNYELSENy fokus på nattverden - impulser fra Rowan Williams, v/biskop Ole Christian Kvarme.
Publisert:
