Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus 
Kristus! - 1.pinsedag for hundre år siden strømmet folk til kirkene i vårt land. 
I gudstjenesten ble Stortingets vedtak om oppløsning av unionen lest opp, og det 
var glød og spenning i den norske lovsang denne dagen. Samtidig feiret de pinse. 
De feiret at den kristne kirke er et verdensvidt fellesskap av mennesker fra 
alle nasjoner og tungemål. 
I dag takker vi Gud for disse hundre år i 
vårt folk. Det kunne ha blitt konflikt og krig. Det ble fred. I dag takker vi 
Gud for godt naboskap med vårt frendefolk i øst og for fellesskap med våre 
svenske søsterkirker. Den kristne tradisjon har gjennom generasjoner vært en 
viktig del av både norsk og svensk identitet. Også i dag vil vi synge: "Gud 
signe vårt dyre fedreland!" Og fortsatt synger vi her til lands Lina 
Sandells sanger fra siste halvdel av unionstiden: "Bliv du mitt alt i alla, 
min visdom och mitt råd, och låt mig alla dagar få leva blott av nåd." 
Men Guds velsignelse og nåden i Jesus Kristus lar seg ikke stenge av 
grenser, og den kristne kirke har et oppdrag som er uavhengig av stat og nasjon. 
Hva betyr velsignelsen og visjonen av Jesus Kristus i dag når vi løfter blikket 
– inn i våre egne liv, og inn i et samfunn som har fått et mangfold av kulturer 
og språk? Hva betyr den når vi løfter blikket utover til den verdensvide kirke 
og fellesskapet blant jordens folk? 
Den lille fortellingen om gjeteren 
og den bortkomne sauen hører med til vår barnelærdom – på begge sider av kjølen. 
Den fører oss samtidig inn i kjernen av evangeliet: Guds barmhjertighet i Jesus 
Kristus. Guds barmhjertighet i hans møte med den enkelte. Guds barmhjertighet og 
omsorg for det større fellesskap. En grensesprengende barmhjertighet som skaper 
grenseløst fellesskap.
Gode historier er som speil. Alt lever i den gode 
historie. Kanskje ser vi oss selv i den bortkomne sauen? Kanskje er vi som 
gjeteren? For Jesus er lignelsen et speil og et oppgjør med samtidens ledere og 
fariseernes forargelse. Profetene hadde sagt til folkets hyrder: "Dere har ikke 
styrket de svake, ikke leget de syke, og de bortkomne har dere ikke lett etter." 
Jesus går blant syndere og tollere, han oppsøker de svake, leter etter de 
bortkomne. 
I Jesu fotspor krysses grenser til mennesker som faller 
utenfor: til syke og lidende, til fattige og svake, til fanger, fremmede og 
flyktninger. Det har ikke alltid vært slik og er ikke alltid tilfelle i den 
kristne kirke. Det er vår sorg og vår smertelige bekjennelse. Men der det skjer, 
får gleden rom. Slik det skjedde da gjestebud ble holdt rundt om i landet i 
forbindelse med fjorårets TV-aksjon. Da ble dører åpnet for grensesprengende 
fellesskap. I et samfunn med sosial utestenging og økende gettoisering trenger 
vi stadig åpne rom og gjestebud. Ikke som engangsbegivenheter, men som 
grensesprengende livsstil. 
Det radikale i Jesu evangelium går dypt – 
både for den enkelte og våre fellesskap. Mennesker har til alle tider søkt Gud. 
Evangeliet er at Gud har krysset grensen mellom himmel og jord. Gud er 
underveis, leter og kommer til oss. Han er her for å ta hånd om den mørke natten 
i våre liv og omslutte oss med sin kjærlighet der vi mest av alt trenger det. 
Vi begynner alltid gudstjenesten med å bekjenne. For Gud er vi like, og 
i kirkens rom handler det ikke bare om at vi er syndere, men at alle er intenst 
elsket av Gud – uansett adferd, uansett borgerlig rang, uansett 
fortreffeligheter. Det enkelte menneskets verd er fundamentalt i vårt samfunn, 
uansett kjønn og rase, uansett sosial status og alder, uansett hvem vi er. 
Menneskets verd gjelder uansett adferd og handlinger, uansett hva vi gjør. Gud 
er hele tiden underveis for å omslutte oss med sin barmhjertighet der vi mest 
trenger den. Det å bekjenne sin synd for Guds ansikt, det er å si: Takk, Herre, 
du har funnet meg. 
Men Jesus taler også om gleden i himmelen over en 
synder som vender om. I Jesu munn er omvendelse å vende hjem. Jesus vil finne 
oss og bære oss hjem til Gud og til fellesskapet med Guds barn. Det er 
hjemkomst, og det er snuoperasjon i hjerte og tanke. Og snuoperasjonen i hjerte 
og tanke handler både om Gud, om våre liv og fellesskap.
Gjeteren gleder 
seg over å ha funnet den bortkomne sauen, han bærer den hjem og holder 
gledesfest. Nå er sauen der den skal være – i det større fellesskap. Det får 
også den bortkomne sønnen oppleve, i en annen av Jesu lignelser. Han vender hjem 
og håper å bli leiekar hos sin far. Men faren ser sønnen mens han er langt 
borte, løper ham i møte og gir en mottakelse som sprenger hver forventning: de 
fineste klær, ring på fingeren, sko på føttene og gledesfest i hjemmet. Langsomt 
demrer det i hjerte og tanke: ikke leiekar, men sønn. Uventet hjemkomst, uventet 
oppreisning i det større fellesskap. 
Forfatteren Åse Marie Nesse ble en 
gang spurt hva som var drivkraften i hennes diktning. Hun svarte: "Eg skriv for 
at menneska skal kunne gå oppreiste gjennom livet." Det er også evangeliets gave 
og intensjon: Oppreist for Guds ansikt, oppreist i et større og levende 
fellesskap. "Av nåde er dere frelst," sier Paulus i en tekst vi har hørt i denne 
gudstjeneste, og fortsetter: "I Kristus Jesus har Gud reist oss opp fra døden 
sammen med ham og satt oss i himmelen med ham." Oppreisning over all 
forventning.
Fortellingen om gjeteren, sauen og gledesfesten viser oss 
det grensesprengende i Guds barmhjertighet. Denne barmhjertighet gir håp og 
fremtid. Den er Guds gave til den enkelte og hans kall til kirken i verden. Den 
er Guds gave og Guds kall til det samfunn vi lever i – ikke bare i vårt land, 
men til jordens ender. Til å krysse grensene til de som faller utenfor, og gi 
oppreisning til fattige og svake, til fremmede, flyktninger og krigens ofre. Gud 
kaller oss til å arbeide for det større fellesskap i vårt folk og mellom 
folkeslagene – et grenseløst fellesskap der mennesker sammen får gå oppreiste 
gjennom livet. 
I begynnelsen av forrige århundre levde og arbeidet 
nordmannen Karl Ludvig Reichelt blant buddhister i Hong Kong. Ved denne 
100-års-markering gir det fornyet mening å synge hans snart 100 år gamle 
salme:
Lær meg å skue med ditt blikk,
Hvert folk som liv og grenser 
fikk,
Å bære verdens nød og skam
Med kjærlighetens offerbrann
Til døden 
tro – tålmodig, sterk og fro. 
Så skal også denne festgudstjeneste 
munne ut i nattverdens måltid, Herrens gjestebud der det ikke er mann eller 
kvinne, trell eller fri. Her er Guds folk mellom alle folk - oppreiste og 
jevnbyrdige for Guds ansikt. Herren inviterer og sier: "Kom hjem!" Det er 
hjemkomstens gledesmåltid med forsmak på den store festen ved tidenes ende. Da 
skal Jesus la oss sitte til bords i sitt rike med mennesker fra alle folk og 
tungemål. Det er også oppbruddets måltid, der Jesus sier: "Gå!". Han sier til 
den enkelte og han sier til sin kirke: "Gå ut og arbeid!" - i forsoningens 
tjeneste mellom mennesker og folkeslag. 
Ære være Faderen og Sønnen og 
Den Hellige Ånd,
Som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til 
evighet!
 
 
Hundreårsmarkeringen Norge 1905-2005 12. juni 2005
Grensesprengende Gud – grenseløst fellesskap - Lukas 15,1-7 v/biskop Ole Christian Kvarme.
Publisert:
