Kjære menighet! I dag feirer vi pinse, og jeg begynner min daglige gjerning i 
Oslo bispedømme. Pinsen er Helligåndens fest og kirkens fest, og sammen med dere 
vil jeg takke Gud for kirkens liv og Helligåndens gjerning i lokalsamfunnene i 
Oslo, Asker og Bærum. Denne takk gjelder også Oslo Domkirke som hellig 
samlingssted i vår by og for vårt folk. I dag gleder jeg meg over å feire 
gudstjeneste sammen med dere og delta i lovsangen under Domkorets 
ledelse.
(I)
Et kinesisk ordtak sier: Kjærlighetens port er 
vanskelig å åpne, og den er vanskelig å stenge. Pinsens under handler om at 
porten for Guds kjærlighet er åpnet for oss, og at denne port skal ingen kunne 
stenge. 
Det er sammenheng og stigning i feiringen fra jul til påske og 
til pinse. I julen feirer vi at Gud i sin kjærlighet lot sin Sønn bli født som 
et menneske. I påsken minnes vi at Jesus døde på korset og stod opp av graven 
for vår skyld. I pinsen feirer vi at denne kjærlighet nå blir oss til del og kan 
ta bolig i oss – ved at Den Hellige Ånd gjør Jesus nærværende i våre liv. Derfor 
er pinsen kirkens fest og kjærlighetens fest. 
I dagens evangelium taler 
Jesus om Den Hellige Ånd. Ved Ånden skal han og Faderen komme og ta bolig i oss. 
Ordene kommer i Jesu tale til sine følgesvenner før han selv vandrer til korset. 
Det er en lang tale. Om jeg skulle sette en overskrift over den, måtte det bli 
Jesu inntrengende ord til sine venner midt i talen: "Bli i min kjærlighet." 
Jesus sier: Bli i min kjærlighet. Vi hører, og så vet vi hvor vanskelig 
det er. Vi vet det når vi kjenner hvor kald vår kjærlighet kan bli i møte med 
mennesker som står oss nær, vi vet det når vi som samfunn og fellesskap ikke tar 
hånd om dem som sårt trenger kjærlighet, og vi vet det i vår kirke når det 
oppstår strid og splittelse blant oss. Vi lever stadig med babelsk forvirring og 
fragmentering av våre fellesskap. Så trenger vi også å feire pinse på ny, stadig 
å feire kjærlighetens fest og bli fornyet i den kjærlighet som skal bære våre 
sårbare liv og fellesskap.
(II)
Trosbekjennelsen hører med til 
vår barnelærdom, og i den tredje artikkel sier vi: "Jeg tror på Den Hellige Ånd, 
en hellig og allmenn kirke." Har dere lagt merke til dette ordet: allmenn, eller 
alminnelig? Kirken er for alminnelige mennesker, Den Hellige Ånd er for 
alminnelige mennesker. For vanlige mennesker som ikke får det til og kjemper med 
sine liv. Det er vanlige mennesker Gud vil fylle med sin Ånd, sitt liv og sin 
kjærlighet. 
Det begynner i dåpen. Dåpen gir oss tilhørighet til Jesus, 
den gir oss tilhørighet til kirken, den gir oss Helligåndens gave. Men Åndens 
gave er ikke et smykke som skal ligge i smykkeskrinet – ubrukt det meste av 
tiden. Nei, den er en gave som Gud vil omfavne og fylle deg med, ja, bære deg 
med i din hverdag hele tiden. Det er det vi kaller å leve i dåpens 
nåde.
Mange vil kjenne seg igjen i den lengsel etter Gud som en kvinne 
har satt ord på: "Min jakt etter deg, Gud, var som en jakt på vinden. Jeg fikk 
aldri tak i deg. Men så stanset jeg opp og lot vinden fange meg, og da ble alt 
klart og lyst. Da ble vindens sang min egen sang." 
Jesus sammenligner 
også Ånden med vinden. Ingen kan se vinden, men vi hører den suser og merker 
dens virkning. Kanskje kan kvinnens erfaring med å stanse opp og la seg fange 
også bli til hjelp for oss: Gud lar seg ikke fange, og våre prestasjoner bringer 
oss ikke opp til Gud. Tvert imot handler det om at vi selv må stanse opp, være 
stille og ta imot den milde bris av Guds kjærlighet. Det skjer når vi åpner oss 
for Gud i bønn – enten det skjer i bønnens avlukke, her i kirken eller ute i det 
hektiske liv.
Men kanskje du ikke vet hvordan du skal be eller hva du 
skal be. Da kommer Paulus oss til hjelp og foreslår at vi begynner med å takke 
for at vi får være Guds barn: "Alle de som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. 
Dere har fått barnekårets ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!" Guds kjærlighet 
og Åndens gave er ikke noe vi gjør oss fortjent til. Det er noe vi ganske enkelt 
tar imot, og vi sier takk! Vi sier takk og ber som Guds barn: "Fader vår!" Og 
når vi i vårt mørke ikke vet hva vi skal be om, sier Paulus til oss: "Ånden 
kommer oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be 
rett, men Ånden selv går i forbønn for oss." 
Det er dette Eyvind Skeie 
synger om i Visst skal våren komme: 
Du vind som varmer meg, du puls som 
bærer meg,
Du trygge åndedrag av dyp barmhjertighet.
Mitt hjerte søker 
deg, din pust berører meg,
Du tar meg inn til deg og vugger meg i ro.
Det 
er min fostertid, det er min fødestund.
Det er å sveve i et rom av 
kjærlighet. 
(III)
I bønnens stille rom gjør Den Hellige 
Ånd også noe med oss. Han fornyer og former våre liv. Ånden minner oss om Jesu 
ord og gjør Jesus nærværende. Ånden åpner våre sanser for livet og menneskene 
rundt oss. Paulus setter ord på det som da skjer med oss: "Åndens frukt er 
kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet 
og selvbeherskelse." I bønnens rom driver Den Hellige Ånd oss ut til et liv med 
kjærlighetens konkrete gjerninger i møte med mennesker. Den tenner en brann i 
våre hjerter. 
Det var det som skjedde da Ånden første gang falt på 
disiplene i Jerusalem. Da kom Ånden som ildtunger over deres hoder og grep deres 
hjerter, deres tale og handlinger. Da fikk mennesker fra alle egner av 
Romerriket høre de gode nyheter om Jesu oppstandelse på sine egne tungemål. Det 
ble skapt et nytt fellesskap på tvers av mange språk og grupper, og det 
fortelles at de var ett i hjerte og sinn og hadde alt felles. Jerusalem ble 
grepet av en ny glede, og det nye fellesskap av jøder og arabere, orientalere og 
romere bredte seg raskt i det romerske rike. 
Helligåndens gjerning 
handler ikke bare om det som skjer i ditt og mitt liv når vi omfavnes av Guds 
kjærlighet. Helligåndens gjerning går i dybden i våre liv, men pinsen er også en 
fest med et bredde-perspektiv. Den løfter vårt blikk utover – både i vår by og 
like til jordens ender. Også i vår by vil Helligånden tenne kjærlighetens brann 
og fornye fellesskapet mellom mennesker på tvers av sosiale og kulturelle 
grenser og meningsskiller av mange slag. 
Med kjærlighetens brann i våre 
hjerter driver Den Hellige Ånd oss til å fornye enheten mellom oss som kristne – 
i vår kirke og på tvers av kirkesamfunnene. Den driver oss til møte med 
mennesker av annen religion og tro med en visjon om en enhet og et fellesskap 
som har sin kilde i Guds kjærlighet i Jesus Kristus. 
Kjære menighet! 
Pinsens under er at kjærlighetens port er åpnet for oss. Pinse er å la seg 
omfavne av Helligåndens milde bris og Guds kjærlighet i bønnens rom og i 
hverdagens liv. Pinse er å la Jesu kjærlighets flamme brenne i ord og gjerning 
og forene mennesker i denne kjærlighet. Jeg ønsker dere en glad pinsefest og 
hilser dere med ordene fra Johannes av Korset: "Din ånd vi puster i, den mektige 
og rene, den inngir i oss en kjærlighet uten like." 
Preken i Oslo Domkirke 1. pinsedag 15. mai 2005
PINSE – KIRKENS FEST, KJÆRLIGHETENS FEST v/biskop Ole Christian Kvarme.
Publisert:
