I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter det at biskopen skal holde et 
visitasforedrag med inntrykk fra menighetens liv og virksomhet, råd for det 
videre arbeid og inspirasjon til fortsatt innsats. I tillegg heter det: Etter 
foredraget gis anledning til samtale. Det er mitt håp at denne avsluttende 
samlingen kan bli til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan se en retning for 
det videre liv i Majorstuen menighet. 
Visitasen i Majorstuen er min 
andre som biskop i Oslo bispedømme. For Majorstuen er det den sjuende siden 
menigheten ble opprettet. Den siste ordinære visitas var ved biskop Andreas 
Aarflot i 1985. Men i mars 1992 fortok han det han kalte en kortvisitas. Det 
betyr at en visitas ikke er en helt daglig hendelse her i menigheten. 
Nå er det ikke like klart for alle hva et slikt bispebesøk egentlig 
består i. Da vi kom til Gydasvei barnehage, fikk vi høre at de små hadde gledet 
seg stort til biskopen skulle komme. Men før vi kom, måtte barna svare på hva 
de trodde en biskop var. Og da kom forslagene: Jeg tror han er en 
blomst, sa en. En kjempeblomst, sa en annen. En magisk blomst. Den 
er rosa. Den er blå. Noen andre mente en biskop måtte være en kopp, kanskje 
en brennkopp? 
Det kan nok være ulike forventninger til en biskop 
som kommer på besøk. Men for biskop, prost og menighet gir visitasen en sjelden 
anledning til å gå sammen flere dager, til å se på forholdene og tenke 
høyt om fremtiden og veien videre. Det har vært flott å komme hit. 
Inntrykk fra dagene
Kirke med rike 
skatter
Vi startet visitasen med en gudstjeneste for stab og noen fra 
menighetsrådet i Capella Johannea – Johannes-kapellet. Allerede her møter vi en 
av skattene menigheten har i sin midte. En vakker kirke og et kapell med 
enestående freskomalerier: motiver fra Johannes Åpenbaring utført av kunstneren 
Per Vigeland. Etter at den svenske erkebiskop, økumen og fredsprisvinner Natan 
Søderblom hadde besøkt Oslo og Johanneskapellet i 1930, skrev han begeistret 
tilbake: Denne sistnevnte helligdom overgikk alle mine forventninger. En 
kirke man ikke riktig har sett før man har sittet og feiret gudstjeneste i 
den. I dette kapellet har erkebiskoper og fattigfolk blitt berørt av 
motivene; blant annet av Livets elv som renner ut blant stadig nye mennesker og 
gjør dem vel. I dette kapellet har menigheten servert suppe til dem som trengte 
det. Det kan stå som uttrykk for en arv og rikdom som sitter i veggene her i 
Majorstuen i mer enn én forstand. 
Samtidig skal vi ikke underslå at det 
også er utfordringer. Om bilder fra kirkens indre kan stå som et tegn på alt det 
vi kan glede oss over, kan fasadens ytre slitasje være tegn på de utfordringer 
tiden gir. Alt er ikke slik vi gjerne skulle hatt det. Mye av det aktive 
menighetsliv som tidligere kjennetegnet Majorstuen, er ikke her lenger. 
Endringer i livsform og bosettingsmønster påvirker oppslutningen. Det stiller 
oss overfor flere store spørsmål som er avgjørende for kirkens videre liv, ikke 
bare her i Majorstuen, men i hele Oslo by. 
Samtaler med stab og 
menighetsråd
- hører til de viktigste punktene i en visitas. Da jeg 
spurte staben om hva dere verdsetter mest med tjenesten i Majorstuen, var dere 
så samstemte som jeg knapt har opplevd i noen stab: Det var det åpne, 
fordomsfrie og gode fellesskap dere imellom. Det er ikke noe lite aktivum. Det 
gir et godt utgangspunkt for videre utvikling av samhandling og teamfellesskap. 
Det gode fellesskapet merkes også i forholdet mellom ansatte og 
frivillige i menighetsrådet. Det er ikke mange menighetsråd som har samme leder 
under to visitaser med over 20 års mellomrom! Jeg vil benytte anledningen til å 
si takk til alle dere i menighetsrådet, og en spesiell takk til Eva Myhre som 
har sittet i menighetsrådet og vært leder over så mange år. 
Menighetsrådene har en viktig rolle i vår kirke. Sammen med prester og 
andre ansatte har dere en oppgave med å vekke og nære det kristelige liv. Og 
dere gjør det med utgangspunkt i deres lokale kunnskap. Dere kjenner kulturen, 
behovene og vet hva som rører seg. Derfor er menighetsrådet viktig både for 
utvikling av strategi, og som lyttepost for de ansatte. 
Samtalen med 
menighetsrådet førte oss inn på noen spørsmål, som jeg skal komme inn på i det 
følgende: 
Kontorforhold og kirkebygg
Ett av de spørsmål vi har 
drøftet, gjelder kontorforholdene. Slik disse er i dag, er de ikke holdbare ut 
fra vår tids målestokk. Som prosten uttrykte det: Bare en stab med så lavt 
konfliktnivå, kan leve under forhold som dette. Fellesrådets representant pekte 
på at kontorforholdene i Majorstuen er de dårligste i noen Oslo-menighet. Nytt 
kontortilbygg har vært en prioritert oppgave fra deres side, planene er klare, 
byggetillatelse er gitt, men man mangler de nødvendige tilskudd fra kommunen. 
Herved er utfordringen gitt til Oslo kommune.
Også andre deler av kirken 
er i dårlig forfatning. Jeg nevnte innledningsvis det unike Capella Johannea og 
freskomaleriene der. Vannskader som oppsto for en tid siden, skjemmer store 
partier, og så lenge skaden ikke utbedres, øker den i omfang. Skaden på dette 
meget spesielle kunstverket vil bli stående som en historisk skamplett, om vi 
ikke stanser den i tide. 
Også kirkens ytre er i dårlig forfatning. Den 
slitte fasaden gir kirken et grått og anonymt preg. I dag kan man ferdes i uker 
og år langs Kirkevegen uten å merke seg kirken som står der. Begynnende 
steinfall kan være direkte til skade for forbipasserende. Et vakkert kirkebygg 
bærer et budskap i seg selv. Det må være et mål å få kirkens ytre restaurert. 
Med en fornyet fasade og en egnet lyssetting, kan kirken fremstå ny og 
oppsiktsvekkende for mennesker som bor og ferdes i området. 
Den åpne 
kirken
Majorstuen kirke har gjennom sin historie fremstått som 
åpen på mange vis. I de første årene sto Capella Johannea åpent for den 
som tok veien hit for en stille stund. At noen misbrukte muligheten, gjorde at 
åpenheten måtte reduseres. I en periode ble kapelldørene åpnet i forbindelse med 
suppeservering, og i senere år er det gjort nye forsøk med åpen kirke på en 
bestemt ukedag. I vår tid er det mange som snakker om åpne kirker, inspirert av 
forholdene i andre europeiske byer og land. Vi møtte utfordringen senest hos 
lærerne på Majorstuen skole. Det krever ressurser å holde dører åpne. Noen må 
være til stede. Det er spennende at nettopp dere har prøvd ut dette. Selv om 
dere måtte avslutte prosjektet, bør drømmen holdes levende. Kanskje kan det 
komme en tid hvor flere kan gå aktivt inn i arbeid med en åpen kirke igjen.  
Majorstuen kirke er åpen også ved at den gir tilhold for mange ulike 
grupper. Det er lange tradisjoner for økumenisk åpenhet i Majorstuen. 
Menighetens første prest, den visjonære Mikael Hertzberg, var levende engasjert 
av den kirkelige enhet og deltok i møter på verdensplan. Gjennom en årrekke har 
den Ortodokse menighet hatt sitt tilhold her. Men kirken har gitt rom også for 
mange andre, for en mangfoldig korvirksomhet med Ten Sing, Kor Major, Barnekor 
og Kammerkor. Tirsdag ettermiddag fikk vi møte noen av lederne for Anonyme 
Narkomane. Det var et møte som berørte, og vi ble imponert over det arbeidet som 
drives. Menigheten må være stolt over å gi rom for så viktige fellesskap som den 
gjør. 
Siden 1975 har også Åpen kirkegruppe for Lesbiske og Homofile hatt 
sitt tilhold i denne kirken. På fredag kveld var vi hos Åpen kirkegruppe til 
gudstjeneste i et fullsatt Capella Johannea, med påfølgende kirkekaffe og 
samtale i her menighetssalen. Det var en gudstjeneste og en samtale som gjorde 
inntrykk. Etter en innledende hilsen fikk jeg lytte til synspunkter og 
fortellinger fra forsamlingen og svare på spørsmål. Noen utfordret meg på 
sammenhengen i mitt standpunkt når jeg på den ene siden er prinsipielt imot 
homofilt samliv, og på den andre siden ønsker å vise respekt overfor kirkelige 
medarbeidere og andre som lever i partnerskap. Jeg hører anklagen om mangel på 
konsistens. Men velger vi å trekke konsekvensene til sitt ytterste, vil begge 
parter prinsipielt kunne anfekte den annen parts syn og plass i kirken. I den 
utfordrende kirkelige situasjonen vi står i, vil jeg understreke viktigheten av 
å se på det som binder sammen: troen på og kjærligheten til Jesus Kristus, som 
vi fikk sterke vitnesbyrd om også på fredag. Om vi mener at det som binder 
sammen, er sterkere enn det som skiller, må arbeidet for enhet veie tungt. Det 
betyr ikke at vi setter synspunkter til side, men det betyr at vi for 
fellesskapets skyld velger å bygge noen broer. Derfor vil jeg uttrykke 
takknemlighet for dette møtet og for det Åpen kirkegruppe har betydd for 
mennesker gjennom 30 år. 
Majorstuen kirke har en historie som en åpen 
kirke med romslighet og et økumenisk preg, og som vert for mange grupper. Jeg 
vil oppmuntre dere til å føre denne tradisjonen videre og utvikle kirken på 
Majorstuen som en åpen kirke.
Visitasforedrag i Majorstuen menighet 12. mars 2006
v/biskop Ole Christian Kvarme
Publisert:
