Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 6. kapittel
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Slik lyder Det hellige evangelium
Jesus har vandret omkring i hele Galilea, og overalt følger store folkemengder ham. Ryktet går foran om en som helbreder sykdom og plager og som har gode nyheter til et folk som lengter etter frihet. På et tidspunkt ser det ut til at Jesus får behov for avstand til folkemengden, han går opp i fjellet og setter seg. Disiplene samler seg om ham, og Jesus lærer dem.
Han ser dem i øynene en etter en, for han kjenner hver disippels lengsel, og når han sier salige er de som sørger, for de skal trøstes, da renner tårene stille nedover mange kinn, for de sørger alle som en. Og når Jesus sier: Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes, da flammer det opp i hjertene, for hvem av dem har vel ikke kjent urettferdigheten på egen kropp?
Jesus fortsetter, og han saligpriser barmhjertige, fredsskapere, de rene av hjerte. Så fortsetter han med å saligprise de forfulgte. Han sier: Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
I dag på skogfinnenes dag, er det som om Jesus står midt iblant oss og taler særlig til de av oss med skogfinsk tilhørighet. Han henvender seg direkte til alle med det grønne flagget som sitt merke og sier: Det gjelder deg også. Salig er du som tørster og lengter etter rettferdigheten, salig er du som er av forfulgt slekt. Himmelriket er ditt.
Skogfinnenes historie er så sterk. Et folkeslag som vandret langt for å forsørge seg av jordens goder. Slik jeg har lest og hørt, er skogfinnenes ærbødighet for skaperverket, naturen, av en art som hele verden trenger å gjenoppdage. Ærefrykt for den marken man går på. Omsorg for dyrene. Kjærlighet til alle grønne vekster. Vørdnad for alt det skapte.
---
Vi lever i en tid der makten på nytt er hensynsløs og brutal. Profeten Amos beskriver det bedre enn noen har gjort, han sier: Dere gjør retten om til malurt og kaster rettferdigheten til jorden. Dere tråkker ned småkårsfolk og krever korn i avgift av dem, dere forfølger rettferdige og tar bestikkelser og avviser fattige.
Vi ser det i hele verden. Den mektige og brutale og ubehøvlede leder har fått ny kraft. Minoriteters rettigheter fnyses av, ja, motarbeides og ødelegges. Likestilling og mangfold sees som en trussel mot samfunnet. Vern om naturen, klimakamp og arbeid for klimarettferdighet latterliggjøres og tråkkes ned. Fattige og flyktninger avvises, og menneskerettighetene og folkeretten skyves direkte ut på sidelinjen.
Slik skogfinner har opplevd i århundrer, og særlig under den hensynsløse fornorskningen som også Statskirken tok aktivt del i. Som soknepresten her har sagt det: Når både skole og kirken sa nei til bruken av skogfinsk, bidro det til å utrydde skogfinnenes språk og kultur.
Det er en skamfull del av kirkens historie. Det erkjenner vi som leder kirken i dag, og vi ønsker gjennom vårt arbeid for sannhet og forsoning og bidra til at skogfinners kultur og språk kan få komme til uttrykk på nytt, på en måte som oppleves gjenopprettende i forhold til all den skade som er påført skogfinner i vårt land.
Den sørafrikanske biskopen Desmond Tutu har lært oss at i et forsonende arbeid er det tre elementer som er vesentlige:
For det første:
Å besøke sårene. Å snakke sant om det onde som har hendt. Å fortelle fortellingene, de sanne fortellingene. Å lytte dypt til krenkelsene som har funnet sted. Sårene var så dype, og selv om så mye tid har gått at noen ikke merker såret lenger, blir andre stadig minnet om alt de har tapt under den altfor vellykkede fornorskningen. Det gjør inntrykk å lese og høre om overgrepene mot skogfinner. Den som lytter med et lydhørt hjerte, vil gjenkjenne smerten og ta del i den.
For det andre:
Å feire gavene! Slik vi også gjør i dag ved å feire skogfinnenes dag med en festgudstjeneste, og med å ta fram kultur, sang og musikk og tro som skogfinner har holdt høyt i blant sitt folk. Og i dag kjennes det ekstra godt å være i Skogens katedral, for på den måten å feire at vi alle kan ta del i skogfinners ærefrykt for skogen og marken og livet her. Takk for alt skogfinner deler med oss som ikke har den bakgrunnen.
I tillegg husker og feirer vi at Norge er et mangfoldsland, et flerkulturelt land, og alltid har vært det. Vi takker Gud for det og for Gud er mangfoldets Gud, som elsker alle mennesker og alt det skapte og som skapt det store mangfoldet i verden!
For det tredje:
Å gjøre forsonende tiltak. Som å hente frem igjen kultur og tro og tradisjon og gi det et sted å synes. I Hamar bispedømme er preses Olav Fykse-Tveit og biskop Ole Kristian Bonden i dag sammen med skogfinner og feirer gudstjeneste, og jeg vet at det er flere her som skal videre dit etterpå. Jeg har ikke mulighet til det i dag, men gleder meg til jeg skal bli invitert til skogfinsk museum! I kirken arbeider vi med å hente fram skogfinske uttrykksmåter og ta dem i bruk i våre liturgier og samlinger.
Det er med stor takknemlighet og glede jeg ser at det skogfinske får større plass blant oss, og jeg vil gjerne bidra med det jeg kan i denne rollen og tjenesten. Det er så håpefullt å være sammen med dere i dag, og håpet skal vi alltid styrke blant oss. Det er knyttet til to viktige kilder.
Den første kilden er Jesus Kristus og hans død og oppstandelse. Seieren over døden og dødskreftene, gir oss et evig håp om at mørket aldri skal overvinne lyset og at livet er sterkere enn døden. Fra den tomme grav flommer håpet ut i verden, og gir oss kraft og mot til å kjempe for det gode. For rettferdighet og fred. For å speile Guds fred og rettferdighet i verden. Kirken er kalt til å skape mer himmel på jord, og vi ber i Herrens bønn om at Guds vilje må skjer på jorden slik som i himmelen. Bønnen er også et kall til oss om å delta i dette oppdraget.
Håpets andre kilde er mennesker av god vilje som finner sammen i kampen for rettferdighet og fred. Når mennesker på tvers av skillelinjer og grupperinger, tro og livssyn, politisk tilhørighet, finner sammen for å sørge for at naturen og mennesker får livsrom og livskraft, og arbeider frem rett og rettigheter
Håpet har to døtre, sa kirkefader Augustin på trehundretallet. Sinne og mot.
Rettferdig sinne - så ikke den sterkestes makt skal råde.
Mot til å handle- Da styrkes håpet om at den brutale og ubehøvlede makten ikke skal få det siste ord.
I hebreerbrevet 11,1 leser vi at troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.
Troen på den treenige Gud kan gi oss frimodighet til å se for oss en fremtid der alle menneskers rettigheter er oppfylt, og der naturen har sin rette status. Det høres ut som himmelen, og det er vårt håp og vår tro for evigheten, at en gang skal Gud gjenopprette og forsone alt det skapte ved Jesus Kristus.
I mellomtiden er det vår oppgave å fremme rettferdighet og fred, og finne sammen i et fellesskap av mennesker av god vilje som aldri mister motet, som kjemper for det gode, og som feirer alt det Gud har gitt oss med takknemlighet og gled.
Jesus sier: Salige er dere som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for dere skal mettes.
Det gjelder også dere av oss som er skogfinner.
Må håpets Gud fylle dere med alle glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft!
Ære være Skaperen, frigjøreren og livgiveren som alltid lengter etter rettferdighet og fred.