Bilde: Anette-Emilie Gangstø
«En hverdag vi ikke ønsket oss - tida etter påske»
Bibelen er fylt av uendelig mange hverdagshistorier. Vi møter folk som mislykkes, gjør det bra som ledere og det helt motsatte, vi møter mennesker som lider under krig, undertrykkelse og sykdom, og helt vanlige hverdagsmennesker som tar seg en rusletur langs veien eller henter litt vann i brønnen. Det er barn som vil opp på fanget, barn som leker og ler, og det er forvirrede arbeidere og ledere som ikke vet hvor veien går videre. Det som forener disse historiene er møte med Jesus, med Gud vår Far og deres barmhjertighet, omtanke og kraft til å møte oss i våre hverdagsliv.
Vi har akkurat feiret påske, en annerledes påske i Norge enn på mange, mange år. Feststemningen har vært redusert på mange vis, mange har vært ensomme, eller tenkt på de som er ensomme uten mulighet til å besøke dem. Kanskje har vi mer enn før kjent på lidelse, slik som Jesus led i enda større grad da han gikk gjennom den påsken han ble pisket og slått, korsfestet og drept? Kanskje har det vært vanskeligere å kjenne på gleden i oppstandelsens budskap denne påsken, når fellesskapet har vært redusert? Eller kanskje helt motsatt. Har den påtvunget stillhet og ro gitt dypere glede over at vi har hverandre og at Gud selv er oss nær? Kanskje kan vi oppdage Guds kjærlighet til oss i større grad, ved å erfare at Han er nær oss uavhengig av hva vi presterer. For hans kjærlighet er like nærværende midt i vår annerledes hverdag denne merkelige tid vi lever i....
Denne søndagen skulle det vært familiegudstjeneste i Fana kirke. Og en av de tingene som til stadighet griper mitt hjerte og min ånd, er barns tillit og evne til å ta imot Guds kjærlighet på en åpen og ofte direkte måte. Barnets glede berører troen min. For eksempel når jeg ser barna fryder seg over det enkle budskapet i barnesangen «Guds kjærlighet er rundt om meg».
«Guds kjærlighet, den er rundt om meg (slå en horisontal sirkel med armene), den er over alt jeg vet (vertikal sirkel med armene),
og hvor jeg snur eller vender meg (snu deg en gang helt rundt),
står jeg midt i Guds kjærlighet (plant høyre pekefinger midt i venstre håndflate mens du tar to høye steg).
Den er over, under, foran, bak (strekk hendene opp, ned, forover, bakover) og den varer hver eneste dag (klapp)!» trykk her for å høre sangen
Når jeg ser barnas glede over bevegelsene der de med iver bruker beina sine til å virkelige «stå midt i Guds kjærlighet», husker jeg også selv hvordan jeg som barn kjente at dette var sant i heile kroppen min. Lille meg står virkelige midt i Guds kjærlighet. I bevegelsene kunne jeg også ta imot ordene om at Guds kjærlighet faktisk er rundt meg, den er overalt jeg vet. Og jeg som barn, og som voksen i dag, kan jo se at Guds kjærlighet virkelig er hvor jeg snur eller vender meg.
Etter at Jesus døde, var hverdagen for disiplene drastisk endret. De hadde mistet alt og befant seg midt i mørke og sorg. Og midt i dette mørke hører de vitnesbyrdet fra kvinnene om at Jesus har stått opp fra de døde. Han lever! Hverdagen er i ferd med å endre seg i lyset av den oppstandne Kristus Jesus. Han kommer til dem og sier «fred være med dere». Og det er ikke bare disiplene som Jesus åpenbarer seg for. Det skjer flere ganger for ulike folk. Vi leser om én av disse gangene i Johannes evangeliet:
1 Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: 2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. 3 Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
4 Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5 «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. 6 «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. 7 Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. 8 De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
9 Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. 10 «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. 11 Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. 12 Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. 13 Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.
Jeg syns det er noe forunderlig og noe trygt i starten på denne historien knyttet til siste verset. For vi hører at dette er tredje gangen Jesus åpenbarte seg for disiplene i tillegg til andre mennesker som Jesus også møtte. Men her har vi altså de som stod Jesus nærmest, og som har opplevd oppstandelsen. De har møtt Jesus igjen, og vi kan kanskje tenke oss at disiplene var fulle av ideer til veien videre.
Men hva gjør Peter? Han rusler av gårde og sier det som han i mange år har sagt til sin familie «Jeg drar ut og fisker» Og de andre henger seg med. Hvorfor i alle dager gikk disiplene tilbake til båtene selv etter å ha møtt den oppstandne Jesus?
Peter er tilbake i hverdagen. Disiplene er tilbake i hverdagen. Tilsynelatende akkurat som før. Men gang på gang overrasker Jesus disiplene ved å komme dem nær, akkurat der de er og ikke nødvendigvis der de ønsker å være. Dette gjelder også for oss i dag. Jesus kommer til oss i vår hverdag, hvordan nå enn den ser ut.
Disiplene hadde erfaringer med Jesus, både levd liv, og møtene med Jesus etter han stod opp fra de døde. Men etterhvert som tiden gikk, ble disiplene overlatt til minnene og fortellingenes gjentatte overlevering fra generasjon til generasjon. Dette er også den virkelighet vi lever i, fordi vi ikke var tilstede der på stranden sammen med Jesus og disiplene. Vi er i hovedsak overlatt til å se Jesus med troens øyne.
Jesus selv fortalte oss om de steder han ber oss lete etter han. I Ordet, Guds ord, i fortellingene, i nattverdsmåltidet, i naturen, musikken og ikke minst i øynene til alle hans store og små søsken. Menneskene rundt oss, av forskjellige raser og kulturer.
Vi kan se Jesus i de som er rundt oss. For eksempel de mennesker vi møter gjennom våre yrker. Slik som en jordmor ser Jesus i øynene til det nyfødte barnet. En hjelpepleier ser Jesus i den engstelige dementes blikk. En forretningsmann ser Jesus i den nye kunden.
Gjennom troens og kjærlighetens blikk kan vi se at Jesus aldri er langt borte fra våre hverdager. I disse dager ser vi få mennesker, det er de aller nærmeste vi ser, eller de som bor nærmest oss. Kanskje ser vi bare folk fra vindusruta, og noen få når vi beveger oss til butikken.
Å se Jesus i de rundt oss, de nærmeste syns jeg av og til kan være vanskelig. Det er nesten som vi er blitt langsynte. Så langsynte at vi ikke klarer å se Jesus i de som er rett ved siden av oss. De som vi kjenner ut og inn, og som kanskje vet å trykke på de rette knapper for frustrasjon eller oppgitthet. Kan vi i våre underfundige hverdagsliv idag la hjertene våre utvides ved den Guds kjærlighet som vi står midt oppi akkurat nå?
For sannheten fra barnesangen om at vi står midt i Guds kjærlighet, står fast. Vi kan bruke denne underfundige tiden til å se etter Jesus i dem rundt oss. I tillegg kan vi selv la våre øyne, hender og føtter være Jesu øyne, hender og føtter til de som er rundt oss. Enten det er en nær nabo, en du ringer til, en du treffer via internett. Vi oppmuntres til å bære andres nød gjennom å gjøre som kristne før oss har gjort siden Jesu tid, å folde våre hender, bøye våre knær og be Gud om nåde og hjelp for de rundt oss, for landet vårt og denne verdens vanskelige tid. Guds fred være med dere!