I Søndagens tekst befinner vi oss midt i Lukas evangeliet. Jesus har sendt ut disiplene sine for å undervise, helbrede og drive ut onde ånder. De kommer opprømt tilbake over hvordan Gud har vært med dem. Jesus lærer dem å be Fader vår. Så fortelles det om hvordan Jesus drev en stum ånd ut av en mann, og mannen begynte å tale. Hvordan kunne dette egentlig skje? Hva var det Jesus gjorde? Det var mange som undret seg. Jeg undrer meg også, skal jeg være ærlig. Stumme ånder som drives ut av andre mennesker er ikke akkurat hverdagskost i 2020. Jesus forsøker å forklare hva som skjer. Han bruker mange ord og bilder. Om riker som er i strid med seg selv. Om noen som samler, og andre som sprer. Noen med våpen i hånd som vokter gården sin. Om mennesker som blir overmannet. Om hvem det er som driver ut onde ånder. Om Beelsebul; et annet ord for djevelen.
Det er en utbredt tolkning at denne fortellingen sier oss noe om kampen mellom det gode og det onde. Vi vet ikke konkret hva disse åndene Jesus driver ut var. Kanskje var det sykdom. Eller kanskje var det noe annet som holdt ham tilbake. Det vi vet var at Jesus møtte vedkommende, og hjalp han tilbake til livet. Selv om utdrivelse av ånder kanskje ikke er det vi hører mest om, er opplevelsen av ondskap noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Alt rundt oss er ikke godt. I kirken bekjenner vi hver Søndag troen på Gud. Vi bekjenner at vi tror på en god Gud som kom til jorden med frelse og fred. I dåpen forsaker vi djevelen, og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Vi forsaker det onde, og bekjenner oss til det gode. Minnes på hvordan Jesus har overvunnet det onde. Om håpet vi har i troen.
I disse dager står vi ovenfor en helt unik situasjon i Norge som få av oss har sett maken til. Vi er rammet av et virus som har stengt ned store deler av landet vårt. Mange mennesker er syke, og enda flere vil bli det. Vi sitter målløse tilbake. Mange av oss er redde. Hva er veien videre? Vil vi bli syke, eller miste noen vi er glade i? Det er lett å la frykten og uvissheten drive oss fra hverandre. Gjøre at vi spres. Det er lett å kjenne seg inn i noe av det Jesus sier. Et rike som er i strid med seg selv. Noen som vokter gården sin. Om å samle og bli spredt. Frykt som skaper avstand. Nå trenger vi hverandre som aller mest. Selv om kirkene våre er stengt, trenger vi å fortsette å bekjenne troen på det gode. Å søke sammen mens vi holder avstand.
Hva er nestekjærlighet og godhet i en tid som dette? Hva er kamp mot det onde i en tid som denne? Kanskje er håndvask, antibac og papirlommetørkler både en bekjennelse av det gode og en kamp mot det onde. Kanskje er en telefonsamtale, tekstmelding, eller tilbud om handling for noen i karantene nestekjærlighet i praksis akkurat nå. Nå er tiden for å trekke pusten en ekstra gang og huske at vi ikke er alene. I dagens tekst forteller Jesus om hvordan det er viktig å høre Guds ord og ta vare på det. Det finnes mange ord til trøst i bibelen. Kanskje er dette tiden for å lete etter dem? Jesus sa dette til disiplene sine like før han døde: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.». Hold ut, hold sammen, og hold avstand!