Søndagstanker
Søndag 13. mars
2.søndag i fastetiden
Luk 13. 22-30
Herre, jeg søker tilflukt hos deg.
Noen ganger blir man helt uten ord. Hva skal man si og tenke. Orker jeg å lese i Bibelen? Orker jeg å be? Denne fastetiden har vært litt slik for meg i år.
Etter to år med frykt for korona våkner jeg opp med to røde streker, men så blir det så utrolig lite mot nyhetene som møter meg på nettavisene samme morgen. Verdenssituasjonen gjør skikkelig vondt. Og midt i dette skal jeg skrive disse søndagstankene.
Mens jeg sitter og tenker, leser jeg et innlegg på facebook fra en kollega om jøder og kristne som sitter sammen i bomberom og ber en Davidssalme. Hver dag kl 16.
David starter salmen slik: «Herre, jeg søker tilflukt hos deg, la meg aldri bli til skamme! Fri meg ut i din rettferdighet! Vend øret til meg, skynd deg og redd meg! Vær meg et vern, en klippe, en borg til frelse. Du er mitt berg og min borg, for ditt navns skyld fører og leder du meg. Fri meg fra garnet de har spent ut for meg! For du er min tilflukt. I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud. Jeg hater dem som holder seg til vind og tomhet. Selv stoler jeg på Herren. Jeg vil juble av glede over din godhet, for du har sett min nød, du kjenner min trengsel. Du ga meg ikke over i fiendens hånd, men førte meg ut i åpent land. Vær meg nådig, Herre, for jeg er i nød. Øyet sløves av bitter sorg, pust og kropp svinner bort. Livet mitt ender i sorg, årene mine i klage. Min styrke svikter på grunn av min skyld, og knoklene mine svinner. Jeg blir til spott for fienden, til hån for naboene, en redsel for dem som kjenner meg, de som ser meg på gaten, viker unna. Som en død er jeg glemt av mennesker, lik et kar som er kastet bort. For jeg hører mange som hvisker – å, redsel på alle kanter! – når de samler seg mot meg og legger planer om å ta mitt liv. Men jeg setter min lit til deg, Herre, jeg sier: «Du er min Gud.» Mine tider er i din hånd, fri meg fra fiender som jager meg! La ditt ansikt lyse over din tjener, frels meg i din miskunn! Herre, la meg ikke bli til skamme, for jeg roper til deg.»
Jeg har satt på alarm på telefonen slik at jeg kan være med i bønnen. Så knepper jeg hendene og ber om fred og at uretten skal stoppe. Fortsatt med mange spørsmål i hodet og full av rop til Gud! Men jeg retter det mot han som tåler våre rop også i en tid som oppleves så utrolig vond.
Ann Kristin Tosterud Eriksen