Søndagsstanker
Søndag 21.juni
4 s. treenighetstiden
Mark 10.17-27
Seiersprisen
På søndag hører vi en tekst om en som løper et løp og vinner seiersprisen. Det er mange gode løpere i Aurskog som veit masse mer om løping enn meg. Jeg er best til å heie fra sidelinjen om det er å se OL på tv eller om det nå er å følge med på VM-kampene i fotball og løpene som blir gjort på banene der.
Men som supporter både til store mesterskap og til lokale turneringer for barn så kjenner jeg at jeg kan bli ganske så engasjert. Kanskje litt i overkant noen ganger. Men jeg vil jo så gjerne at de jeg heier på skal vinne. For noen uker siden var jeg på en lokal fotballcup og det var bare millimeter (eller rettere sagt en corner) mellom lykke og store tårer i semifinalen. Og i garderoben etterpå måtte treneren trøste. Og han sa til dem at det er helt ok at de var triste i 15 min, men så måtte vi stoppe og fokusere på neste kamp. Finnes faktisk utrolig mange som opplever utrolig mye mer smerte og ufred enn et lite tap i en lokal 13 års kamp. Selv om det oppleves utrolig kjipt der og da.
For endel år tilbake var jeg så heldig å få se en fetter vinne en laubærkrans for sin innsats på skøytebanen og jeg var så heldig å få kjøre kransen hjem. Det som er med en slik krans er at den visner. Så nå er ikke den grønn og fin lenger. Men i kjerka på søndag leses det om en krans som aldri visner. En krans du kanskje har hørt om på søndagsskolen. En krans man ikke må være toppidrettsutøver for å vinne. En krans det virkelig er verdt å få med oss. Så mens vi heier som gale på Norge – så kan vi og få løfte blikket og tenke både på de rundt oss som trenger støtte og på den kransen som virkelig er verdt å vinne.
Ha en gode helg
Ann Kristin Tosterud Eriksen