Søndagstanler
- februar
Jesu forklarelsesdag
Matt. 17, 1-9
En himmelsk presisering
«Hvor er du, Gud? Hvorfor viser du deg ikke? Har du mistet kraften?»
Slik er det mange som roper i dag. Bare 35 år etter at fornuft, god vilje og en smule raushet fant sin vei inn i realpolitikken hos stormaktene, har situasjonen igjen blitt en helt annen. Fremtidsutsiktene synes enda mørkere enn tiden vi er inne i.
Situasjonen på Jesu tid må ha vært en annen. Konflikter og sykdom påvirket sikkert folks hverdagsliv også den gang. Men man slapp å forholde seg til nyheter fra andre verdensdeler, økning av barnehagepriser og hva selvoppnevnte influencere måtte mene om ny neglelakk.
Hverdagene ble kokt sammen av færre ingredienser. Og for de som kom i kontakt med Jesus, spesielt de som vandret med ham, var hans nærvær, tegn og undere sikkert betryggende og klare bevis for at det står en makt bak hele vår tilværelse, en allmektig Gud som vil oss vel.
Som om ikke dette var nok i seg selv, viser altså dagens tekst til en hendelse der Peter, Jakob og Johannes «får se Jesu herlighet», som det står. En himmelsk presisering som ingen kunne ta feil av. En opplevelse for livet for disse tre utvalgte. Kanskje var det akkurat de tre som trengte dette, ellers kan man spørre seg hvorfor det ikke skjedde med et større publikum. Man kan undres om det ikke var egnet til å skape «ubalanse i gruppa» blant disiplene.
Ubalanse i gruppa er det uansett 2.000 år senere.
De som har minst, strever med å oppfylle de primære livsbehovene. For dem kan hver dag med mat på bordet føles som en gave fra himmelen. Det er i mørket at stjernene er enklest å se.
For oss som har mest, og også har laget oss flest bekymringer, lyder ropene etter en Gud hvis nærvær vi ikke føler, midt i angsten og bedøvelsen av materiell tilstrekkelighet. Hvor er Gud blitt av, og hvorfor rydder han ikke opp i det rotet vi har skapt? Hvor kan vi finne spor av det hellige?
Jeg opplevde ved noen anledninger i livet å se dypt inn i et par kvinneøyne. Hverken ofte nok eller lenge nok til at jeg rakk å bli vant med det, men disse øyeblikkene ga likevel en umiddelbar bekreftelse av Guds signatur: Den komplekse oppbygningen, funksjonen, skjønnheten. Og anelsen av et annet menneskes liv, tanker og følelser på baksiden der et sted.
Sporene og det stadige nærværet av det hellige er lette å oppdage i skaperverket. Men vi ser det ikke når vi fokuserer på misærene vi selv har skapt, og som vi søker hjelp til å komme ut av.
Ulykker, sykdom og død rammer uten hensyn til «rettferdighet» noen av våre egne gjennom livet. Det er umulig for oss å forstå, og kan være vanskelig å akseptere, at ikke Gud griper inn. Han er jo hellig og allmektig, slik Peter, Jakob og Johannes fikk understreket der på Taborfjellet. Og slik vi selv kan fornemme, eksempelvis i et par øyne.
Vårt perspektiv på nød og tilsynelatende manglende gudsnærvær, er fra livet på jorden. Vår Herres perspektiv er fra evigheten. Den evigheten han har invitert oss inn i, ufortjent, og bare av nåde.
Om vi i det hele tatt er i tvil om vi skal takke ja til den invitasjonen, er det nok spor av det hellige også i vår verden til at vi bør kunne la oss overbevise.
Tore Robert Klerud