Gudstjenesten inneholdt både dåp – to barn ble døpt denne dagen – nattverd, salmesang, preken og søndagsskole. Benjamin Isachsen selv var liturg, og organist Gjermund Brenne og Bislet vokalensemble bidro med vakker musikk som løftet stemningen ytterligere.
Etter gudstjenesten var det kirkekaffe og hyggelig samvær i menighetssalen, der mange benyttet anledningen til å hilse på Benjamin og ønske ham velkommen i tjenesten.
Vi gleder oss til samarbeidet med Benjamin og ser frem til alt han vil bidra med i menigheten fremover.
👉 Les mer om menigheten og kommende arrangementer på:
Kalender for Fagerborg kirke - Fagerborg menighet
👉 Les prekenen fra gudstjenesten her:
Da jeg ble ordinert for akkurat 5 år og en uke siden, ga jeg prekenen min den uoffisielle overskriften; det handler ikke om meg. Tjenesten, bibeltekstene om et fattig folk i ødemarken, kvinner og folk i samfunnets randsoner, det handler ikke om meg, men mitt kall er å tjenestegjøre for dem. I dag føler jeg at tjenesten og kallet blir virkeliggjort. Jeg har studert og forsket mesteparten av tiden siden ordinasjonen, og nå innsettes jeg til tjeneste her i Fagerborg menighet. Det er en overgang og en begivenhet som kjennes meningsfull og riktig, og jeg er virkelig takknemlig for måten dere har tatt imot meg og ønsket meg velkommen på.
Og jeg tenker at det er fint å bygge videre på ordinasjonsprekenen på en dag som denne. Utvikle hva det betyr at tjenesten, livet som kristen, prest, og medmenneske, er noe som skal handle om min neste, ikke først og fremst om meg selv. I dag handler evangelieteksten om en samaritansk kvinne. Jesus er på vei nordover fra påskefeiring i Jerusalem tilbake til Galilea, i det han blir tørst og setter seg ned ved en brønn og møter kvinnen. Det tilsynelatende hverdagslige møtet mellom en jødisk rabbi og en samaritansk kvinne er alt annet enn hverdagslig. For de av oss som ikke er så kjent med forholdet mellom jøder fra Judea og samaritanere fra Samaria på Jesu tid, så beskrev en prest som heter Barbra Brown Taylor forholdet mellom de to folkeslagene i fortellingen om den barmhjertige samaritaneren som at en IDF-soldat skulle gitt hjerte-lunge-kompresjoner til en Hamas-kriger. I tillegg er det her snakk om en kvinne, hvis vitnesbyrd tradisjonelt sett ikke ble tatt på alvor i det første århundre. Fiendskap, annerledeshet, og avstand skulle preget de to som møttes ved brønnen. Men det som følger er Johannesevangeliets lengste dialog med Jesus, og attpåtil den hvor Jesus selv tar minst plass. Og da tenker jeg at det er denne kvinnen teksten handler om, og at det er henne og ikke meg det skal handle om i dag. Og hva betyr det?
Det betyr for meg å ta hennes historie på alvor, og selv om det kanskje virker naturlig så er det noe kirken egentlig ikke har fått til de siste ca. 1800 årene. For helt fra noen av de eldste kirkefedrene har kvinnen blitt gitt en tilleggsbeskrivelse; hun har vært prostituert. Helt frem til min egen studietid har det vært vitenskapelig og teologisk mainstream å si at kvinner ved brønner alene på dagtid i antikken måtte være prostituerte. Det finnes ingen kilder som underbygger den påstanden. Allikevel har menn som ser ut som meg har brukt en tekst som handler om en kvinne som forkynner budskapet om Jesus som gir livets vann til å snakke om hvordan Gud kan frelse en prostituert kvinne.
Teksten nevner aldri hverken synd, eller tilgivelse, eller prostitusjon, og det er ingen grunn til å tro at kvinnen har kunnet gjøre noe med den situasjonen hun er i, og allikevel har hun, sammen med Deborah og Jael og Bathsheba og Maria Magdalena blitt urettferdig holdt nede av menn helt inn i vår tid. Og midt i mannssjåvinismes duvende felttog så har også evangeliets kraft blitt overkjørt, gjemt, og glemt.
For det som skjer i teksten er et av de vakreste uttrykkene for kraften i fortellingen om Gud som ble menneske for å kjenne vår smerte og lære oss å elske våre neste, spesielt når de er fiender, ikke ser ut som oss, er langt borte fra våre verdensbilder, ja, når det ikke handler om oss. Kvinnen som gis tillit, som blir sett, og som blir sendt til et fiendefolk med godt budskap. Hun er en apostel som løftes opp og frem av Jesus ved brønnen og når hun vender tilbake til sine som budbringer. Kvinner har de siste tiårene protestert mot den mannsdominerte historien til denne teksten, den som feilaktig stempler kvinnen som prostituert, gjør henne til objekt, rettferdiggjør mishandlingen hun har opplevd, og egentlig gjør det motsatte av det Jesus gjør; de dytter henne ut i randsonen i stedet for å løfte henne inn i sentrum av fortellingen.
I protest har kvinnelige prester og teologer vist hvordan den samaritanske kvinnen, Marta og Maria, Lydia, Junia, og alle de andre som var i kjernen av de første som fulgte Jesus spiller umistelige roller i det prosjektet som etter hvert har blitt til det vi samles om i dag; kirken, gudstjenesten, dåpen, og nattverden. Hvor enn evangeliet forkynnes skal det gjøres til minne om henne, sier Jesus i en annen tekst. På samme måte er den Samaritanske kvinnen et nøkkelvitne og en proto-apostel i Evangeliet, og det er fortsatt helt nødvendig at det blir sagt av flere enn modige kvinner som så ofte må gå foran. Og derfor vil jeg også si det, fordi det handler ikke om meg, og fordi jeg har et ansvar for å vise hvem det handler om.
Mitt siste poeng i denne prekenen skal handle om hvordan denne fortellingen har betydning for våre liv og for tiden og samfunnet vi er en del av og lever i. Og da tenker jeg først på hvor fortellingen finner sted. Jakobs brønn. Samaritaneren og Judeeren møtes på et av de første faktiske stedene som ble viktig i fortellingen om et lovet land. Om identitet og tilhørighet for et folk og flere folk som gjennom tidene har levd der. Mellom Gerizim og Sion, i Nablus og det som i dag er Vestbredden og Palestina og Israel og alle de vanskelige og vonde assosiasjonene de stedene bærer med seg og har båret med seg lenge. Og jeg tenker på en av de andre tekstene vi leste i dag, om folket i ørkenen som ser teltleirer og bebyggelser og som trenger vann og hjelp og et sted å høre til.
Og da tenker jeg at jeg ikke trenger å gå mere inn i det dagsaktuelle fordi ord som teltleir og vann og ørken kan stå for seg selv. Men at det er av verdi for kvinnen og Jesus og evangeliet at vi kan tenke på det stedet, på vannet i Jakobsbrønnen og på det levende vannet til Jesus, det som gir liv og håp, at vi kan tenke på det stedet og hva det betyr at to tørste mennesker som representerer fiendskap og avstand og hat og konflikt i sin tid møtes akkurat der og slukker tørsten og snakker sammen om han som er Messias, Guds sønn. Hvilke steder kan ha en slik betydning i våre liv og i vår tid? Hvor kan vi møte fordommer med kjærlighet og hat med håp?
For å tenke videre på det vil jeg gi et siste perspektiv på teksten. Hun som gjorde sammenligningen mellom jøder fra Judea og Samaritanere fra Samaria og sa at det var som en fra Hamas reddet en IDF-soldat, hun sa det i en preken i en kirke i New York som heter Riverside. Den kirken er knyttet til det som heter Union Theological Seminary. Det er en utdanningsinstitusjon som har formet både viktige afroamerikanske teologer gjennom hele borgerrettighetskampen og frem til vår tid, og der hvor tyske teologer som Bonhoeffer studerte før de dro tilbake for å kjempe mot nazismen i Tyskland under krigen. Bonhoeffer var kanskje den fremste av dem og han ble drept i krigens siste dager. Den samaritanske kvinnens teologi har, etter at den lenge har vært feilaktig preget av fordommer om seksualitet og kjønn, blitt restaurert og løftet fram av teologer som har engasjert seg i sin tid med livet som innsats. I den samaritanske kvinnens minne og i takk til de som har løftet henne fram og gitt livet sitt for kjærlighetsbudskapet hun også forkynte der i ødemarken, ved Union og andre steder, så ser jeg meg rundt i min tid og i vårt samfunn og tenker; hvem utsettes for fiendskap og hat og vold og fordommer?
Og da tenker jeg på Tamima Nibras Juhar som ble drept på Kampen sist helg og som ble gravlagt på fredag med vår egen preses til stede. Hun som hadde studert på MF og som ville arbeide for fred og forståelse med de som var i randsonen. Og som ble drept for den hun var. For det hun stod for. I dag vil jeg fortelle om den samaritanske kvinnen og minnes Tamima.
Fordi de kreftene som holder nede og skaper fremmedfrykt og vold og hat de lever i beste velgående og må bekjempes. Rasisme, fremmedfrykt og ekstremisme. Jeg føler et ansvar for å si det som hvit mann og prest og kristen og i en preken som skal videreføre poenget om at det ikke handler om meg. For i dag handler det om den samaritanske kvinnen ved Jakobs brønn i et lovet land og det handler om Tamima.
Kampen for nestekjærlighet og fiendekjærlighet og jobben det krever å se forbi en historie skrevet av menn om hvordan og hvem kvinner er og ideologier som vil rangere oss på hudfarge og hvem vi er og hvem vi elsker, det minner farlig mye om historien om og lesningen av den samaritanske kvinnen. Og da tenker jeg at det er et særskilt ansvar som hviler på sånne som meg og sånne som oss. Mitt håp er at vi kan ta med oss fortellingen om kvinnen og kvinnene ut i våre liv og i samfunnet vårt og huske på dem, kjempe for dem, og minnes i sorg og takk for den kampen de stod i. Klokken 14.00 i dag er det markering og rosetog for Tamima på Youngstorget. Kanskje sees vi der. Eller vi sees i andre anledninger siden. Mitt håp er at vi uansett kan fortsette å møtes og fortelle om evangeliet i hennes minne. I de kvinnenes minne. De som teksten handler om. Forkynnelsen av Guds rike og han som er Guds sønn har alltid hørt dem til, og ved oss skal den fortsette å lyse opp våre liv og vår tjeneste for hverandre og for Gud. Det er min bønn o