Ecce homo!
Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke. Og landshøvdingens stridsmenn tok Jesus med seg inn i gården i borgen og samlet hele vakten omkring ham. Og de kledde ham av og kastet en purpurkappe om ham, og de flettet en krone av torner og satte på hans hode og gav ham et rør i hans høyre hand, og de begynte å hilse ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de tok røret og slo ham i hodet og spyttet på ham og falt på kne og hyldet ham. - Pilatus gikk da atter ut og sa til jødene: Se jeg fører ham ut til dere, for at dere skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos ham. Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og han sa til dem: Se det menneske! Da nå yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de og sa: Korsfest, korsfest! Pilatus sier til dem: Ta dere ham og korsfest ham! for jeg finner ingen skyld hos ham. Jødene svarte ham: Vi har en lov, og etter den lov er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn. Da nå Pilatus hørte dette ord, ble han enda mer redd, og han gikk atter inn i borgen og sa til Jesus: Hvor er du fra? Men Jesus gav ham intet svar. Pilatus sier da til ham: Vil du ikke tale med meg? Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og har makt til å korsfeste deg? Jesus svarte: Du hadde ingen makt over meg hvis det ikke var gitt deg ovenfra; derfor har han som overgav meg til deg, større synd. På grunn herav søkte Pilatus fremdeles å gi ham fri. Men jødene ropte og sa: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren. Da nå Pilatus hørte disse ord, førte han Jesus ut og satte seg på domstolen på det sted som kalles Stenlagt, men på hebraisk Gabbata. Men det var beredelsesdagen i påsken, omkring den sjette time. Og han sier til jødene: Se her eders konge! De ropte: Bort, bort med ham! Korsfest ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste eders konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren.
Ecce homo - se det menneske! Disse meningstunge ordene har etset seg inn i våre hjerter. Det er blitt et av de ord vi ikke slipper fri. For det er knyttet uløselig sammen med et syn. Og den som en gang har sett dette syn, kan ikke glemme det. Synet av smertenes mann. Hvor overveldende et inntrykk gjorde det ikke på oss da vi møtte det for aller første gang! Siden er vi muligens blitt ufølsomme - vi hadde lært billedet, vi hadde vennet oss til det, vi hadde sett det så mange ganger. Det var blitt noe gammelt og velkjent som vi simpelthen ikke maktet å reagere på. - Er det virkelig gått slik med oss? La oss da ta tid til å se ham på ny! La oss se ham som vi så ham den første gang! Der star han, var lidende frelser. Vi fester øyet ved merker etter talløse slag som har rammet, rammet hans legeme og rammet hans sjel. Der er narreklær som enhver måtte krympe seg for å bære, og der er spott og hånsord som forsterker deres virkning. Tornekransen er begge deler på en gang: torturredskap og spottekrone. La oss prøve å se ham tydelig! La oss stanse ved synet!
Men ennå mangler det mye på at vi aner bunnen i hans smerte. Se det menneske. - Pilatus som sier det, ser selv bare overflaten. Han innbiller seg til og med at han gjør Jesus en tjeneste. Ved å gjøre ham ynkelig og tufset i mengdens øyne mener Pilatus å gjøre ham ufarlig, så det kan bli mulig å redde livet for ham. Så får det heller våge seg om det en stund skal gå litt ille for seg. - Men hadde han skjønt at det var Kongen han behandlet på denne maten, da hadde han også skjønt at hans hjelpsomhet var en forbrytelse, og at fangens smerte var langt større enn den smerte som slagene og spotten hadde påført et vanlig menneske.
Ham smertet det jo ikke bare at mennesker gjorde ham vondt, langt verre var det for ham at de var onde, og at deres ondskap var ond mot dem selv. Og: at det var ham som gjorde dem onde, han som bare ville dem godt. Der Guds kjærlighet streifet dem, fødte den hat. Jo mer av Gud, jo mer av Satan. - Alt det han i denne stund kunne se vokse og gro hvor han hadde vandret på var jord, var menneskelighet og djevelskap. Var det dette han hadde sådd? Var dette og det alene frukten av hans gjerning? Det han hadde ønsket, var å samle dem, å nå inn til hjertedypene med Guds kjærlighet. å åpne for sollyset fra høyden. Å skape et fellesskap i kjærlighet, glede, fred. Nå ser han bare det motsatte.
Så skulle det ikke bare hete: se det menneske - men: se det dette menneske ser! Se hva han kom for å utrette, se hva han måtte gjennom for å utrette det, og se hvilket hav av smerte der ligger mellom de to ting: det fullkomne fellesskap og det fullstendige forlis av alt fellesskap. Han kom som et lys til verden, og hans vei forte ham inn i et dypere og dypere mørke. Meningsløsheten var total.
For Mesteren med den fullkomne kjærlighet var slagene som rammet bare symbol på den egentlige smerte, på de slag han måtte føle det som om han selv gav dem han elsket. Hver eneste piskesnert var en sviende påminnelse om at hans kjærlighet ikke nådde frem, at hans gjerning inntil nå var ganske forgjeves. Ja, hva verre var: at den hadde gitt fienden anledning til ny triumf.
Så se da dette menneske! Og la ikke øyet stanse for du ser hans egentlige smerte: kjærligheten som lider, lidelsen som er kjærlighet.
Se det menneske! Å, se
ham! Guds eget billed!
Ham har mennesker til spe
og til kors fremstillet.
Kom da, menneske, og se
du var den det gjorde!
Fall i støvet nedpå kne,
ta med bønn til orde:
«Kom da, Jesus, kom og se
en som angrer såre,
bringer hen til korsets tre
botens bitre tåre.
Se et menneske hvis bønn
hen til deg seg skynder:
o du menneske, Guds sønn,
som bar verdens synder.»
Herre Jesus, med det sårede legeme, hjelp oss til å se deg. Herre Jesus med den brennende tornekrone, hjelp oss til å se deg. Herre Jesus med den lidende kjærlighet, hjelp oss til å se deg. Herre Jesus: i var synd og var avmakt, se oss. Herre Jesus: i var anger og vår sønderknusthet, se oss. Herre Jesus: i vår siste time og på den ytterste dommedag, se oss. Se oss som dine. Og la oss få se deg som var. Amen.