Seg selv kan han ikke frelse
Og de som gikk forbi, spottet ham og rystet på hodet og sa:Tvi deg, du som bryter ned templet og bygger det opp igjen på tre dager, frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset! Likeså spottet også yppersteprestene ham seg imellom sammen med de skriftlærde og de eldste og sa:Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er jo Messias, Israels konge; la ham nå stige ned av korset, så vi kan se det, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nå, om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn. Også stridsmennene hånte ham, idet de gikk bort til ham og rakte ham eddik og sa: Er du jødenes konge, da frels deg selv!
Spotten fra tilskuerne er avslørende. Ingen steder i hele historien kommer det åa klart frem som her hva Jesus har hatt for en kamp å stride seg igjennom. - For omverdenen er hans fornedrelse i maktløshet et bevis for at han ikke kan være den han gir seg ut for å være. Han er en charlatan, en løgner – nå kan allverden se at hans fiender har rett. En mann som ikke en gang kan frelse seg selv, han kan da ikke være noe å feste lit til for andre. Værsågod, konge, nå har du chansen, dersom du vil at vi skal tro p deg, får du sannelig gjøre deg umak og overbevise oss. Tiden for et lite under er inne. Bare benytt deg av de krefter du sier du rår over, så vinner du oss alle - og det er det da du vil, er det ikke?
«Andre har han frelst - seg selv kan han ikke frelse.» I massens munn er det ment som blodig hån over en miserabel livsskjebne. Men i virkeligheten blir det en hån over dens egen blindhet. På ny er det som vi fornemmer Guds røst i fiendens røster: ordene er sanne og mektige - bare på en helt annen måte enn de som slipper dem ut aner. Der er nemlig en dyp sammenheng mellom de to ting: han frelste andre, han kan ikke frelse seg selv. Han var nemlig stillet på et valg. Det stod i hans makt å redde, men bare den ene av partene. Ved å oppgi de andre, ved å lose seg fra synderne, ved å fri seg fra vår avmakt - kunne han ha reddet seg selv. Men da ville han ikke ha oppfylt kallet, da ville han ikke ha blitt verdens frelser. Da ville han ikke ha grunnet det frihetens kongedømme hvor enhver som er av sannheten hører hans røst.
«Seg selv kan han ikke frelse.» Hvorfor kan han ikke, fordi hans makt er begrenset? Nei, fordi hans kjærlighet har bundet ham. Han unnlater å redde seg selv ikke fordi kreftene er for små, men fordi de er for store. Det er noe hos ham som er sterkere enn dødsangst og selvoppholdelsesdrift.
Men av tankeløsheten kan dette bare bli tolket som svakhet. Dermed blir nettopp hans troskap mot oss et påskudd som vår troløshet tar anledning av. «Svikt oss, og du vil vinne oss!» Det er jo faktisk det vi roper. Nettopp hans troskap blir til syvende og sist den mur som stenger ham ute fra oss og gjør enhver forståelse utelukket. Den spott som rammer Mesteren, henter sin mest sviende snert nettopp fra denne opplevelse: jo renere kjærligheten flammer, jo mørkere en skygge kaster den inn over den elskedes vrangvilje og forståelsesløshet.
Kjærlighetens vei leder ugjenkallelig inn i nederlaget. Jo mer kjærligheten er kjærlighet, jo vissere blir katastrofen. Bare ved å utlevere seg til den mest gemene mishandling av dem den elsker, kan den nå frem til dem uten å svikte sitt ærend. Den må styrte dem - og dermed seg selv - i de dypeste avgrunner for å kunne løfte dem til lyset. Skulle så ikke smerten over det den bringer over sine kjære, være langt dypere enn smerten over det den direkte må lide selv?
«Seg selv kan han ikke frelse.» Og han kan, ved et første blikk, heller ikke frelse andre. Ikke frelse dem fra å senke seg til bunns i sin egen løgn. Ikke frelse dem fra å gjøre historiens skjenselsdåd nr. 1: å forgripe seg på selve den guddommelige kjærlighet. Men dermed blir han tross alt deres redning: han følger dem til bunns, han slipper dem ikke. Han er hos dem i deres dypeste fornedrelse. Ved å gi avkall på å redde seg selv har han plantet noe helt nytt inn i vår tilværelse. Gud er kommet til oss, og intet av våre svik kan heretter stenge ham ute.
Gode frelser, kan jeg tale
kraften av en guddomsstråle,
o, send den fra deg ned!
Tenn meg at jeg må, jeg arme,
full av ånd og hellig varme
kjenne all din kjærlighet!
Var Herre og Frelser: vi som alltid er mer opptatt av å berge oss selv enn av å redde andre, vi velsigner ditt navn fordi du er annerledes. Takk at du frelste oss selv om du derved avskar deg
fra å frelse deg selv! - Hjelp at vi aldri måtte spotte deg enten med blanke synder eller med falsk fromhet, hjelp at vi aldri måtte kreve deg for tegn eller undere og dermed stille deg betingelser, hjelp at vi aldri måtte være av dem som håner ditt kall og forlanger at du skal opprette et rike av denne verden! Herre - ta oss inn i samfunnet med dine smerter, og la din kjærlighet fylle oss, så du gjennom oss kunne bli til frelse for andre! Amen.