Preken i Oslo domkirke, 22. juli 2023
av domprost Anne-May Grasaas
Tekst: Ordspr. 4, 23
Gi meg en trøst jeg kan tro på
Si meg noe som er sant
Si at de onde tapte
Si at de gode vant
Sånn starter Lars Saabye Christensen salmen han skrev til en fotoutstilling på Rådhusplassen i mai. Utstillingen handlet om nestekjærlighet i praksis. Jeg vil la strofer fra denne salmen klinge med i dag.
For Saabye Christensens tekst kan stå i dialog med oppfordringen som er tema for denne gudstjenesten: Bevar hjertet framfor alt som bevares, for livet går ut fra det.
Noen datoer har brent seg inn i vårt felles minne. 22.juli 2011, 10. august 2019, i Bærum, 24. februar 2022, i Ukraina og 25.juni 2022, på London pub.
Vi har ikke råd til å være naive. Og: vi har ikke råd til å la religion, livssyn, politikk eller legning splitte oss! Det er fint at vi kan møtes i dag – fra alle disse miljøene.
Hva kan det bety å bevare hjertet når ondskapen
truer? Mens vi rystes av krig og terror. Om vi kan tenke at «hjertet» er rommet for kraft, kjærlighet og visdom; - hvordan tar vi da vare på disse egenskapene i kampen for det gode?
Eller kanskje orker noen av oss ikke å tenke på kamp i det hele tatt. – For hjertet kjennes fortsatt knust og dødt etter det som har skjedd.
Saabye Christensens rop om trøst kan kanskje gi oss et spor. For meg førte sporet til Trøsteprofeten, som en av Bibelens forfattere kalles. Han skal trøste et hardt prøvd folk med dette løftet fra Gud:
I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.
Dette løftet er ikke gått ut på dato. Det kan skape tillit i oss også. - Til Kraften, Kjærligheten og Visdommen. Tillit til at hjerter kan begynne å brenne igjen. At framtiden ikke er lukket og stengt.
Gi meg en drøm jeg kan tro på
Drøm den gjerne for meg
Og la den vare så lenge
At jeg rekker å tro på deg
Du som er god på bunnen
Du som er god i alt
Lov å stå ved min side
Stå der jeg engang falt
...ber Saabye Christensen.
Vi tror ikke på lettvinte løsninger. Men på en Gud som har fredstanker, ikke ulykkestanker. Vi er ikke lovet et liv uten utfordringer og smerte. Men et nærvær – et blikk som ser oss – midt i det som er. Et blikk som anerkjenner og kan gi nytt mot.
Sist onsdag var jeg til stede på åpningen av den nye utstillingen på 22.juli-senteret. Den gjorde inntrykk. Og panelsamtalen som ble ledet av NRK´s Sidsel Vold var viktig. Det handlet om medias rolle etter terroren. Når det nå er gått noen år, har vi mulighet til å se nye perspektiver. Både på hva media gjorde med oss, på godt og vondt, og hva media må være bevisste på, med tanke på traumene mange bærer på, men også med tanke på at vi aldri må glemme. Vi må ansvarliggjøre både media og hverandre på finne språk så fortellingen blir mer og mer sann og bidrar til samhold.
Vi inviteres i dag til å ta vare på hjertet. Ikke trosse det, men holde det åpent – for kraft, kjærlighet og visdom. Mens vi tar aktivt del i demokratiet. Hver på vårt sted. Mens vi argumenterer og engasjerer oss for alles likeverd. Mens vi kjemper sammen mot alle former for urett og ondskap. For – vi kan ikke gi opp å drømme - om fred og forsoning.
Jeg avrunder med å be de siste strofene i Saabye Christensens salme:
Gi oss et lys vi kan se i
Si oss at vi er sett
Ikke si at de gode gikk under
Ikke si at de onde fikk rett
Gi meg en trøst jeg kan tro på
Si meg noe som er sant
Si at de onde tapte
Si at de gode vant....AMEN.