Bare ta påskens store høydepunkt: oppstandelsen. Vi finner det naturlig med messingblåsere og jubelsang for å feire den. Hadde det ikke vært naturlig for Jesus også å slå på stortromma? Han var jo i Jerusalem. Han kunne virkelig triumfert!
I stedet dro han ut i distriktet. Han dro hjem til det mer unnselige Galilea. Han oppsøkte disiplene i deres vanlige hverdag. Mon ikke Jesus på denne måten demonstrerte noe av det han hadde snakket om da han gikk sammen med disiplene…
Stadig hadde han prøvd å forklare hvilken virkelighet det var han representerte. Han kalte den Guds rike. Over hundre ganger brukes begrepet bare i de tre første evangeliene. Og i Apostlenes gjerninger sies det om tiden etter oppstandelsen: I førti dager viste Jesus seg for dem og talte om det som hører Guds Rike til.
Det må ha vært viktig!
I dagens evangelietekst sammenligner Jesus Guds rike med et sennepskorn og en surdeig. Gåtefullt. Ja. Men bildene kan hjelpe. I dag har jeg festet meg ved surdeigen.
Men først: Hva er våre forestillinger om Guds rike? Jeg har hørt noen snakke om at vi skal bygge Guds rike. Eller at ansatte i kirken arbeider i Guds Rike. Det høres jo fint ut, men stemmer det?
Kanskje tenker vi – mer filosofisk – at Guds rike er et annet ord for en åndelig sfære, en verden som er atskilt fra den verden vi oppholder oss i her og de liv vi lever til hverdags. Jeg vil komme mer inn på dette.
Men så var det surdeigen … Jeg er ingen kløpper på brødbaking. Men såpass har jeg latt meg opplyse – at surdeigsbrød er ganske populært å bake. Det er ikke gjort på et blunk. Det trengs tålmodighet, kjærlighet og tid. – En tar vare på en liten klump av den gjærede deigen. Neste gang en skal bake, knas klumpen inn i den nye deigen for å få den til å heve seg. Tålmodigheten krones med nydelig brød som holder seg. – Bakteriene og gjæren hjelper kroppen å hente ut mer næring fra brødet …
… Men hvorfor bruker Jesus surdeigen som bilde på Guds rike?
Kan det være fordi det er skjult, men vokser seg stort og gjennomsyrer og fornyer hele hele skaperverket – hele kosmos? Er det et bilde på at en ny tid – Guds framtid – har brutt inn i vår virkelighet?
I så fall er det ikke noe vi kan bygge eller arbeide i, bare noe vi kan åpne oss for og preges av. – Ikke preges av på en måte som gjør oss fiksert på bud og regler som hemmer og begrenser livet. I brevet til romerne sies det tydelig at Guds Rike ikke består i regler om for eksempel mat og drikke, men, i rettferdighet, fred og glede.1
Kan det være sånn at Guds Rike – akkurat som surdeigen – gir god kvalitet – rettferdighet, fred og glede til det kjente og hverdagslige? At det hjelper oss å hente ut mer næring fra selve livet? At det vokser i det skjulte, men kan forandre historien på en måte som varer?
Det er alle fall en slik tillit som gjør Guds rike til en sterk motivasjon for frigjøringsteologene som vil rettferdighet for fattige og undertrykte. Og derfor kan Guds rike være en drivkraft for kirken når vi arbeider for fred og forsoning. Jeg tror nærværet av Guds rike er det viktigste kirken har å komme ut med i vår tid. I et samfunn som vil lukke til for det som ikke kan måles, veies og kalkuleres og som ikke har noe håp utover seg selv.
Som kirke i et materielt sett velstående Norge er det presserende å få fram at evangeliet om Guds rike er aktuelt for alle som er resignerte, ensomme eller knuget av indre tomhet. Guds rike som er midt iblant oss kan åpne skatter som er skjult i mørket og gi liv til forventningen om at nye ting kan skje. Dette nærværet av Guds framtid er jeg selv blitt trøstet og holdt oppe av i krevende perioder. Fortsatt er det denne smaken, denne duften som driver meg til håpefullt arbeid i kirken. Guds rike er en hemmelighet vi kan ane, men ikke få grep på – vi kan bare åpne oss for den. I fellesskapet med andre.
Og nettopp det inviteres vi som enkeltmennesker og kirke til å gjøre. For kirken er ikke det samme som Guds Rike. Men kirken kan være et tegn på den nye tidsalderen gjennom måten vi opptrer i verden på. Vi bærer en visjon som er større enn oss selv. Evangeliet om Guds rike overskrider ikke bare grensen mellom fattig og rik, mellom jøde og palestiner, mellom mann og kvinne. Det overskrider også grensene mellom det hellige og det profane, mellom det åndelige og det verdslige.
Når Guds rike sammenlignes med en surdeig, aner vi at det gjennomsyrer hele skapelsen – hele kosmos – alt synlig og usynlig – alt som en gang skal gjenopprettes. Vi tror på et nærvær av Guds framtid i vår verden. Et nærvær som ansvarliggjør oss overfor alle medmennesker og overfor Skaperverket.
Det er denne visjonen som gir mening også når vi samles til gudstjeneste. Gjennom liturgien kommer den nye tiden nær. Den hører ikke til bare i en åndelig verden. Vi tar del i en virkelighet som hører til i det konkrete livet. Vi har fått levende kropper å stå fram med og ulike stemmer å lovsynge Gud med på denne kantatesøndagen. Ikke minst har vi fått vannet i dåpen og brødet og vinen i nattverden. – Brødet og vinen kan virke så smått og unnselig. Men dette måltidet hjelper oss å hente ut næringen: rettferdighet, fred og en glede som bærer.
Det er derfor vi kan synge: Vidunderligst av alt på jord, er Jesu Kristi rike …2
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
—
1. Rom 14,17
2. Dagens offertoriesalme