Det er med en viss ydmykhet jeg går opp på prekestolen i dag. Vi har akkurat hørt Jesus advare mot menn i kapper som liker å sitte på første rad ...
I dag vil jeg snakke om to ting. Om hovmod og hengivenhet.
Jeg tror vi er født med hengivenhet. Jeg synes jeg ser det i Sverre Johannes i måten han hengir seg til sine foreldre. Jeg har sett smilet hans og det åpne blikket, som gir seg fullstendig hen til mor og far. Hvordan han med kroppen viser sin hengivenhet.
Lille Sverre Johannes er født inn i en virkelighet som forsøker å omdanne kaos til orden. Inn i en familie som inngår i et komplekst system av folk, språk, skrevne og uskrevne regler, inn i et hierarki, inn i et samfunn. Etter hvert som Sverre Johannes vokser opp, vil han lære seg språk, koder og regler, han vil få en større forståelse av hvem han selv er i forhold til andre. Han vil etter hvert se seg selv som sønn, elev, mann, venn og fortolke seg inn et verdensbilde. Og som en del av tilværelsen vil han stadig forholde seg til spørsmålene: hvem er jeg, og hvem er jeg i forhold til de andre?
Så vil han som resten av oss jobbe med å finne ut hvem han er, og vil stadig evaluere seg selv for å kunne plassere seg selv i forhold til andre. Sommerkropp, klær, kunnskap, ferdigheter, likes, bil, hus, venner, alt dette og mere til er markører vi vurderer oss etter. Så kommer verdier inn og sier noe om hvordan vi skal bevege oss og være til i samfunnet. Hvordan vi skal forholde oss til hverandre. Vi blir sosialisert inn i en virkelighet: noe gis ved fødsel, annet tilegnes og læres. Vi blir utstyrt med verktøy til skapelsen av oss selv. Det er mange konkurrerende verdier der ute. I kirken forvalter vi det viktigste budet av de alle, Jesu dobbelte kjærlighetsbud: elsk din neste som deg selv, og elsk Gud. Det betyr ikke at kirken alltid klarer å leve etter dette, for gjennom historien er det mange eksempler på at kirken har vært mer hovmodig enn hengiven overfor omverdenen.
De skriftlærde og de rike kunne noe om verdier, de hadde kunnskap, de hadde lært at det var en fin ting å gi, og de gav mer for å forherlige seg selv; se på meg, se hvor generøs jeg er, se hvor gavmild jeg er, enn med hensynet til de som skulle få pengene. Faktisk var de antakelig opptatt av å vise hvor mye bedre de var enn de andre. Rik og fattig er på snudd opp ned i denne fortellingen. De rike var fattige, og den fattige enken var rik. Hun var ikke rik på penger, men rik på hengivenhet og fattig på hovmod. De skriftlærde hadde lært seg hva det ville si å være en såkalt rett-troende, og de rike var paradoksalt nok mer opptatt av sin egen rikdom, selv når de gav. På ett eller annet sted på veien ble hengivenhet til medmennesker og Gud erstattet med hovmodighet.
Pengene ble brukt som verktøy for å heve sin egen sosiale kapital. De skriftlærde vil vise for omverdenen hvor mye de har skjønt og hvilken stor kunnskap de har. Jesus ser rett gjennom akkurat det, han går inn til kjernen og ber om hengivenhet og ydmykhet. Om et rett hjerte. Som den fattige enken har. Hun har gir av sin fattigdom, slik at det virkelig teller. Hun gir det lille hun har, og dermed blir det lille stort, det blir alt.
Nå vet jeg med meg selv, og det gjør kanskje du også, at det er mye å kreve at en til enhver tid skal gi uten tanke for seg selv. For de fleste av oss liker ideen om at vi selv er gode og rause mennesker, kanskje mer enn at vi faktisk er gode og rause. Vi skal ta vare på mestring, glede og en sunn stolthet. Men det er lett å la seg forføre av hovmod og forfengelighet, og la kjærlighet bli til forakt. Slik var det ikke for den fattige enken i fortellingen vår, hun ga hengivent av de siste pengene hun hadde. Hvem kan vise oss hengivenhet i dag?
Denne uken har vi kunnet følge med på redningsoperasjonen i grotten i Thailand. Tretten gutter fra fotballaget Wild Boars ble reddet ut etter en krevende og komplisert redningsoperasjon. Nå rapporteres det om at guttene spiser normal mat og har bedt om brødskiver med sjokoladepålegg. Redningsarbeiderne har vært fullstendig hengivne i oppgavene. Både i forhold til årelange forberedelser som dykkere, leger og marinejegere, men også i selve redningsoppdraget. De risikerte liv og helse for å få disse tretten ut av den dype grotten. Og takket være hengivent arbeid kom de i mål. Det kostet blod, svette og tårer, men de kom i mål.
Jeg tror også vi, som redningsarbeiderne har muligheten til å kultivere handlingene våre. Vi kan kultivere hengivenheten og være oppmerksomme på vårt eget hovmod. Ikke andres.
Så vet vi alle at selv om vi får det til på søndag, vakler på mandag, og snubler på fredag, er som de skriftlærde, opptatt av å sitte på første rad og å vise oss frem, så kommer vi ingen vei med selvforakt.
Gud er hengiven overfor oss, han har et åpent og varmt blikk, og elsker ikke bare søndags-jonas, men også mandags-jonas og fredags-jonas. I dåpens vann blir vi omsluttet av Guds kjærlighet, og i nattverdens brød og vin er Gud tilstede og tar oss imot akkurat slik vi er. De sidene vi ikke er stolte av, de vi forsøker å skjule, de må hentes frem i lyset, slik at de kan smelte vekk og gjøre hjertet mykt. Du kjenner igjen følelsen av å ha gjort opp etter en krangel, etter å ha funnet hverandre igjen. Akkurat slik er det, vi legger frem oss selv for Jesu glans og settes fri til å gjøre gode gjerninger og stråle av sann skjønnhet. Og vi finner på nytt veien slik at vi kan være fattige på hovmod og rike på hengivenhet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet.
Preken i Oslo domkirke 15. juli 2018
av domkirkeprest Jonas Lind Aase
Prekentekst: Markus 12,34b-44: