Tenkte du som jeg, da du hørte teksten lest, at inntrykket blir litt annerledes? at teksten endret seg i min forståelse når bibeloversettelsen bruker ordet «slave»
Jeg tror ikke disiplene og Jesu tilhørere reagerte på rammefortellingen, om slavegutter og slavejenters vilkår og belønning for den tro og kloke forvalteren eller oikonomos som det heter på gresk / økonom - og straffen for den dårlige forvalteren dersom han ikke fulgte Herrens plan og vilje. Forvalterne var selv slaver med ansvar for de andre slavene. Men denne rammefortellingen gjør ved første blikk denne teksten vanskeligere å overføre til vår egen tid. Eller gjør den det? Det skal vi komme tilbake til.
Når Peter spør: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» forstår vi at fortellingen har en forhistorie –
Jesus snakker i versene like før vår tekst om å være forberedt når Menneskesønnen kommer.
37 Lykkelige er de slavene som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem.
Dette er jo et helt uhørt utsagn, i den kulturen de levde i. At husets herre tar på seg slaveklær, og betjener de egentlige slavene ved bordet. Peter tenker kanskje at dette var stas – tenk å bli servert av Herren selv, og så lurer han på om det gjelder bare for disiplene, eller for alle de andre som var der. Og det er da Jesus snur problemstillingen.
I en tilsvarende situasjon i Matteus-evangeliet går teksten rett videre til å fortelle om moren til to av disiplene, Jakob og Johannes, som går bort til Jesus og spør om ikke hennes to sønner kan få sitte på hver sin side av Jesus når han kommer i sitt rike –
De ti andre disiplene hørte dette, ble de sinte på de to brødrene. 25 Men Jesus sa da: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, 27 og den som vil være den fremste blant dere, skal være slaven deres. 28 Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»
Peter spør altså: er det oss du sikter til, eller gjelder det alle -og vi må vel forstå Jesu liknelse slik at den primært gjelder disiplene.
«Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over alle de andre slavene for å gi dem mat i rett tid? 43 Lykkelig er denne slaven som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! 44 Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.
Salme 145, Herren støtter alle som faller, og reiser alle nedbøyde opp. Alles øyne venter på deg, og du gir dem mat i rett tid.
Teksten handler om sjefsslavene – men vi kan også si, om alle som har makt og innflytelse over andre mennesker – fra konger og nedover - den gammeltestamentlige leseteksten som er valgt, handler om kong Salomo, som nettopp innsettes som Guds forvalter og leder for Guds folk – som kan be om hva han vil, og som velger visdom og forstand, i stedet for rikdom, formue og ære, og død over sine fiender.
Men fallhøyden er stor! Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer – sier Jesus.
Så den dårlige forvalteren da – som sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå slaveguttene og slavejentene og spise og drikke til han blir full. En slave som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag.
Interessant nok fører vår gode lutherske kirketilhørighet ofte til at vi ikke tar innover oss de mange tekstene i NT som taler om moral og ansvaret for andre mennesker, om lederidealer – og da også om straffen som følger dersom man bryter – ikke regler, men det er alt for svakt, bryter med Guds vilje, bryter med tanken om menneskets rettigheter og verdi, som skapt i Guds bilde.
Og jeg hang meg altså opp i disse slaveguttene og slavejentene som ble slått og ikke får mat i rette tid.. teksten ble på en måte ny for meg. Ikke fordi det gjør den uaktuell, tvert imot – den blir mer aktuell
Tenk på barnearbeidere, barneslaver og sexslaver, flyktninger, barn i krig i Gaza og mange andre steder i verden - historien disse to tusen årene – ja også kirkehistorien – gir uendelig mange eksempler på utro forvaltere, som nyter sin rikdom og makt, spiser og drikker seg fulle i selvtilfredshet og økonomisk trygghet, men mishandler kvinner og barn, og forvalter sin makt og velstand hinsides langt unna Herrens Ord og vilje – og vi snakker om kristne keisere og konger, paver og biskoper, prester og embetsmenn, kjendispredikanter og karismatiske ledere, landeiere og investorer – ja, hvor står vi selv…
I kirkens første århundrer var det svært mange slaver som lot seg døpe og innlemme i den kristne kirke. I kirken gjorde man ikke forskjell mellom slave og fri, kvinne og mann, syke og friske, rike og småkårsfolk. Dette endret seg ettersom stadig flere mektige ble kristne, særlig under keiser Konstantin.
Mange kristne gjennom historien har holdt slaver – men det er også for en stor del kristne grupper og politikere som sto fremst i kampen mot slaveriet. Kan man lese denne teksten og si at det er feil når kirken engasjerer seg mot barnearbeid og slaveriet i produksjonen av klær og tekniske duppeditter i andre land? Selvsagt ikke. I møte med denne teksten blir kravet om at kirken ikke skal komme med politiske utsagn ganske så meningsløs.
Uten å si at gode verdier finnes eksklusivt i kristendommen, som for øvrig ikke er sant, så kan man si at utviklingen av det sosialdemokratiske samfunnet, med sosiale rettigheter og straff for utnytting av arbeidsfolk, et rettferdig lovverk – eller kampen mot barnearbeid og trafficking, vold i nære relasjoner eller kampen mot narkotikahandel og utnytting av barn til narko-dealing og grove voldshandlinger, helt åpenbart bygger på kristne verdier.
Jesus fokuserer jo her på maktovergrep. Synd mot våre medmennesker er synd mot Gud – og i særlig grad har Jesus omsorg for de han kaller «sine minste små», og i vår tekst, små slavegutter og slavejenter.
Kristne ledere eller politiske ledere som gjør dumme ting eller faller – som vi sier –, ja det er nå en ting. Teksten taler ikke om det. Men de som tenker at de ikke må stå til rette for overgrep, misbruk og maktsyke, for Herren drøyer med å komme, så de bevisst plager og undertrykker sine medmennesker, eller medslaver, som teksten sier – der har Herrens ord noe å si i dag.
Vi har en Herre som en dag vil la rettferdigheten seire – det er riktig nok, men du og jeg har fått overlatt ansvaret for å behandle våre medslaver og underordnede godt og rett mens vi venter på at Herren skal komme igjen i herlighet – som vi sammen skal bekjenne etter prekenen.
Det er en tydelig utfordring fra denne teksten, at Herren stiller krav til oss i måten vi behandler våre medmennesker, at vi skal være rettferdige og barmhjertige.
Så, er det oss du sikter til i denne liknelsen? Ja, det er det.
Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus – som vi leste fra Efeserbrevet – i ett og alt, også når Kristus viser oss tjenestens vei.
Så har teksten også en annen side: evangeliet, godt nytt for alle slaver – at vi i Kristus har en Herre som ser vår nød,– vi har en mektigere Herre, som snur opp ned på denne verdens lederidealer – en herre, som når han kommer igjen, selv vil ta på seg arbeidsklær, la all verdens undertrykte, de små slaveguttene og slavejentene få sette seg ved bordet, og kanskje til og med du og jeg får plass der - og Herren selv vil tjene ved bordene.
Prekentekst:
Lukas 12,41–48
Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» Herren svarte:
«Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over alle de andre slavene for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er denne slaven som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne slaven sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå slaveguttene og slavejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal herren hans komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En slave som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.