En gjeter, er en som er trent opp i å se etter farer, for så å bli hos flokken sin. Verne den, beskytte den, redde den. Når gjeterne, etter tradisjonen, går til Jesus-barnet, kommer verden slik den er, helt nær det nyfødte livet: Gjeterne er vitner om det farlige som finnes i natten.
At de kommer tett på, iscenesetter der i stallen, både at det finnes krefter som vil bryte livet ned, og kreftene som vil verne livet. Gjeterne er tegn på virkelighetens samtidige brutalitet og nåde. De kjenner natten, rovdyrets gang og den farlige kulden. Og de vet sin plass, de står i det: De blir hos det livet som trenger beskyttelse. De er beskyttelse.
Bach fylte sine julekantater med mye fryd. Mye glede. Han priser Barnet som om det skulle være udødelig. Selv visste han bedre enn de fleste hvor dødelig nettopp barna er. Han mistet elleve av sine egne.
Barokken var en brutal tid. Krig, vold og uro i Europa. Sult, nød og høy dødelighet.
Og Jesu kors-død så tydelig utmalt i kristendommen.
Men likevel: Kraften i Juleoratoriet, ligger i lysten, gleden, skjønnheten i møte med det skjøre, nyfødte og altså truede barnet.
Det er som om Bach selv blir en hyrde. En hyrde ikke bare i sin egen tid, men med flokker i generasjon etter generasjon. En hyrde også for oss.
En god hyrde, er fortrolig med døden. En god hyrde vet at den kommer en dag.
Og nettopp i denne realismen, gir den gode hyrden, livet all sin oppmerksomhet: Det å lindre der og da. Det å være nær. Det å gi av sin varme. Det å prise hvert tegn på overlevelseskraft. Uansett forholdene omkring. Det å ta i mot et nyfødt lam uansett ytre omstendigheter.
Og slik hyrding kan altså også gjøres med musikk …
”Den som er fortrolig med døden, kan gi livet full oppmerksomhet. Og ved å gi livet full oppmerksomhet, får kjærligheten så stor plass at den kan trenge angst og smerte bort.”
Omtrent slik oppsummerte jeg mine egne tanker etter at jeg hadde fått følge noe av Snåsamannens arbeid sammen med Margreth Olin da hun gjorde opptak til sin siste film ”Mannen fra Snåsa”. Filmen kommer i januar.
Joralf vet at de som kommer til ham er like dødelige etter helbredelsen. Han hjelper, men vet det bare er for en stund. Likevel deler han deres glede som om det var for evigheten. Deler deres fryd over det livsbejaende som skjer der og da.
Når han fikk besøk, var det likevel som om han gjestet dem. Jeg tenkte at han gjestet deres hus. Gjestet det med kjærlighet. Fylte deres menneske med kjærlighet. Og at det hadde en underlig, sterk og forvandlende kraft.
Et lys utenfra først. Så en opplevelse av at en morgenstjerne også kan lyse opp et indre. Stige opp i et menneske. Fylle det med ny fryd. Ny takknemlighet.
God religion er truet. Over hele verden fylles religionene med hat i stedet for kjærlighet.
Selv om Abraham, som stamfar for både jøder, kristne og muslimer, var gjeter og ikke kriger, brukes religionene ofte til å skape strid, ufred og krangel, i stedet for å søke opp livet – og beskytte det. Hyrderollen representerer en måte å være religiøs på, som både er ydmyk, sterk og livsbevarende.
Det virker som om forsvar og angrep er en sterkere impuls enn hyrding.
Som om feighet og unnfallenhet er en vanligere respons enn ansvarlighet.
Hyrdene gir oss etterlengtede handlingsalternativer.
Et av de fineste juleversene jeg vet, er sånn:
”La oss gå til dette barnet,
som er Gud og Herren vår.
Han kom ned frå høge himmel,
Ville dele våre kår.
Alt det ringe og det svake
vil han nådig til seg take.”
Teksten er av Cecil Frances Alexander, og ble skrevet i 1848.
Verset inviterer til å gå sammen med gjeterne inn til barnet. Det inviterer til å bli hyrde.
Kanskje oppleves verden som en mørk natt. Kanskje er det vanskelig å få øye på stjernene der ute. Men på arketypisk hyrdevis, kan vi søke den ro i natten. Forsøke å komme til rette med den angsten som døden inngir. Og derfra, fordi vi vet hva redsel er, kan vi spore det sårbare livet opp, og bli dets beskyttere. Hver på vår måte. Hver på vårt sted. Det finnes så mange flokker å passe på. Så mange lam som har gått seg bort. Og uendelig mange nyfødte barn som trues av utryddelse og død. Vi trengs. Medmenneskelighet trengs. Om det så bare er å bli der den siste tiden, eller også bære den døde bort på verdig vis.
I dette ligger livet: å gå nærmere det sårbare. I dette ligger evigheten: å holde seg nær det utsatte barnet.
Ære være Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren, vår Gud fra evighet til evighet. AMEN.