Intimasjon
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn (amen)
Hva er det å gi Gud ære?
Jo, det er å leve sitt liv så fullt og helt som en kan.
Ja, det er å la andre leve så fullt og helt som de kan. Som de er.
Det er å ta vare på alt som er skapt. Det er å skape videre ut fra seg selv.
Det er å forsøke å være i den fryd som Petter Dass forsøker å smitte oss med i salmen vi nettopp sang.
I dag er vi mange som vil ære Gud her i domkirken. Mange som vil synge av full hals, undre seg, be. Mange av dere tilhører Maria-losjen. Mange av dere er her for første gang. Mange av dere kjenner dette huset godt.
Nå er vi sammen for Guds ansikt. Nå minner vi hverandre om hvor livets kilde er.
Med kjærlighet og nåde kan vi også forsøke å se våre svik og våre nederlag. Se det i oss som vil bryte livet ned. Og bringe alt til Gud. For hos Gud er livets kilde. I Guds lys ser vi lys.
La oss nå, med kirkens gamle ord, bøye oss for Gud og bekjenne våre synder:
Preken
Inne i oss alle, finnes en lyst til å gjøre godt. En direkte impuls til å strekke ut en hånd.
Til å være i en tillit.
Den danske filosofen og teologen K.E Løgstrup, sier at det er dette som kommer først. Han kaller det spontane livsytringer. Vi fødes med tillit, sier han. Først etter skuffelsene, svikene, bruddene, kommer mistilliten. Den kommer som en tilbaketrekning. Den kommer som betenksomhet og mistenksomhet. Den kommer som reservasjoner. Isolasjoner. Stagnasjoner.
Tillit og mistillit: Vi finner det i våre egne liv, og vi finner det i denne gudstjenestens temakrets: Barnet Samuel som spontant hører og vil hjelpe til når han hører sin mester rope. Først tror han denne mesteren er presten Eli, så skjønner han at det er Gud selv. Barnet får være bildet på tillit og tro, og med dèt en ny mulighet for hele sitt folk.
I den andre leseteksten, hørte vi at Paulus ville finne en vei forbi mistilliten. Han vil bygge bro ved å skape gjenkjenning og identifikasjon blant de forskjellige gruppene han skulle tale til. Han ville vise at kristendommen går dypere. At Gud går dypere. At livet går dypere. At tillit handler om noe som ligger under utvendige skillelinjer som religiøsitet, etnisitet, kjønn, privilegier, historie, styrke og sårbarhet. Paulus forholder seg til sin kontekst. Til sin tid. Han vil oversette evangeliet inn i denne.
Jesus virker kompromissløs i dagens tekst. Jeg tror han vil si oss to ting: Først en advarsel om hvor barskt det er å møte livet med tillit. Så en insistering på at selv om det er barskt, så er det det som skal til hvis vi virkelig skal kjenne livet. Være i livet. Være i det Jesus kaller Guds rike. Følge ham.
Tilliten kommer i fødselsgave, sier Løgstrup. Mistilliten, tvilen, skjer når tilliten brytes. Det er ikke nødvendigvis fiendtlighet som vekker vår tvil og mistillit. Nei, mistilliten kommer allerede når vår iver og fryd møter likegyldighet, reservasjon eller avvisning. Slik forstår vi at nedbrytingen av tilliten starter tidlig. Ja, i våre første leveår.
Ingen kan komme inn i Guds rike uten å bli som et lite barn, sier Jesus i en av bibelens mest kjente tekster. Og vi har slitt med å forstå hva han sier. Allerede Nikodemus i det nye testamente slet med det. Dåpsforeldre jeg møter sliter med det. Og jeg selv kan slite med det. Men i dag synes jeg akkurat dette verset blir som en tolkningsnøkkel for dagens tema. For det lille barnet har en tillit som hører Guds rike til. En himmelsk tillit. En tillit som speiler paradiset og edens hage på en og samme gang. Det er en tillit som kan vekke ny tillit. En tillit som kan vekke nytt ansvar. Ja, for et ansikt som viser en åpen og sårbar tillit, kan vekke tro og etikk på samme gang hos den som møter blikket. Hos den som ser. Hos den som kan møte.
Men det er et risikofylt prosjekt. Og det er nok derfor vårt forhold til tillit er ambivalent. Vi erfarer at tillit må til i våre relasjoner. Men vi erfarer også at tvilen er nødvendig. Tvilen er nødvendig for å beskytte oss. For: Hver dag tråkker noen over andres grenser. Hver dag misbrukes noens åpenhet. Hver dag skjer alvorlige krenkelser. Skal vi unngå å bli syke, erfarer vi at vi må sette grenser, og med det begynner et vanskelig sorteringsarbeid.
Kristendommen vil hjelpe oss med dette sorteringsarbeidet. Evangeliet vil på en måte hjelpe oss til å lage en prioriteringsliste. Og Jesus vil med sitt liv, sin lidelse, sin død og oppstandelse, være et forbilde i tro og tillit midt i en virkelighet som både bryter ned og legger øde. Dagens tekstrekke er et eksempel på det.
For filosofen og teologen Løgstrup er det viktig at tillitens kraft er gitt med selve livet. Ja, at den er en del av det å leve, uansett hvor vi måtte komme fra, hva vi måtte mene at vi tilhører eller hva som har skjedd oss. Tilliten er menneskelig rett og slett.
Lysten til å gjøre godt. Spontaniteten som får oss til å strekke ut en hånd før vi har rukket å tenke oss om. Tilliten vi kan merke i oss selv- både til venner og til fremmede – Det er den som bærer oss. Bærer oss hjem når vi har falt. Henter oss ut igjen når vi er fanget i fortvilelse. Lar oss begynne på nytt når vi trodde alt håp var ute. Den er først og den er sist. Og den oppstår igjen og igjen. Den kan likne på en løvetannblomst som bryter seg igjennom asfalten. Vi kan ikke forutse akkurat hvordan den vil oppstå eller hva slags kraft den har. Vi kan bare prøve å la den få spire i hjertet vårt. La den få prege oss. La den få oss til å forsøke å ta de gode sprangene i livet.
Normer kan endre seg. Regler kan endre seg. Skal endre seg. For samfunnet endrer seg. Men tilliten, tilliten vil alltid være der som en mulighet. Som en kraft. Kraft til liv. Kraft til endring. Kraft til relasjon. Slik er det for alle.
Inne i oss alle, finnes en lyst til å gjøre godt. En impuls til å strekke ut en hånd. Til å ha tillit.
Jesus vil styrke og skjerpe denne lysten, denne impulsen, denne tilliten. For den trenger beskyttelse. Den er så fryktelig utsatt. Derfor ville Gud selv bli et barn. Og med det sette oss i forpliktende kontakt med barnet i oss selv. Og med barna rundt oss. Og det er forunderlig fint at livet selv på denne måten også bringer Guds rike nær. Også bringer Gud nær. Kjærligheten.
Livet selv kan på overraskende, sitrende og kraftfulle måter la oss få kjenne at vi faktisk er Guds barn. Skapt av kjærlighet. Skapt til kjærlighet. På en slik måte kan vi forstå at Jesus er livet. At kristendommen skal være livskraftens beskyttelse. Ja, at det i bunn og grunn er religionenes dypeste mandat å ta vare på livet. Ikke slukke det. For fra livet selv spirer tilliten. Fra livet spirer troen.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, Vår Skaper, Frigjører og Livgiver, som var og er og være skal, èn sann Gud fra evighet og til evighet. AMEN.
Kunngjøringer
Før vi ber for kirken og verden, har vi følgende kunngjøringer:
Offeret som samles inn under salmen før nattverden, går til å holde denne kirken åpen også utenom konserter og gudstjenester. Vi ønsker å legge til rette for samtaletilbud, lystenning, samtale og stillhet hver dag gjennom hele uken.
Alle som ønsker det, er velkommen til å delta i nattverden. Den tas i mot stående ved fem stasjoner i kirken. Dere tar i mot oblaten i en åpen hånd, før dere selv dypper den i vinen.
Umiddelbart etter høymessen i dag, ønsker vi velkommen til domkirkeakademi i krypten. Tema i dag er ”Nattverden”. Moderator er Karin Gundersen. Foredragsholder, er Harald Hegstad.
Høymessen neste søndag ledes av Jonas Lind Aase. Sangere fra Oslo domkor synger. Kåre Nordstoga spiller orgel.
Mandag 3.10 holdes det gudstjeneste her i anledning stortingets åpning. Oslo biskop deltar, sammen emd domprost og stortingsprest. Sangere fra Oslo domkor synger. Vivianne Sydnes dirigerer og Marcus Andrè Berg spiller orgel. Også denne gudstjenesten er åpen for alle.
Forbønn
Evige Gud
Vi takker deg for livet. For mangfoldet og rikdommen i alt det du skaper. For livskraft og gjenskapermakt som ligger i det hele.
Vi ber for ditt skaperverk. For sårene og skadene vi påfører denne kloden og livet her.
Lær oss å forvalte alt som lever med respekt, kjærlighet og troskap.
Takk for hver menneske som forteller om din storhet. Lær oss alle å se sammenhengene mellom vårt eget lille liv og ditt mektige og fargerike skaperverk.
Gud, vi ber.
Herre, hør vår bønn!
Jesus Kristus
Vi takker deg for nåden og kjærligheten du alltid møter oss med. For at du ble født og gikk inn under de samme kår som oss – for å leve som en av oss.
Vi ber for alle mennesker. For de som er rammet av sult og katastrofer, vold og krig, sykdom, slaveri og død. Vær du vårt forbilde i medmenneskelighet, barmhjertighet og nestekjærlighet.
Takk for det hjelpearbeidet som skjer; i Syria, ved Middelhavet og i Sør-Sudan. Fyll dem som yter bistand med kraft fra deg.
Jesus Kristus, vi ber.
Herre, hør vår bønn!
Hellige Ånd
Vi takker deg for den livskraft og glede som du legger inn i våre hjerter. For at du blåser som en hellig vind igjennom verden og som en hellig pust i våre kropper.
Vi ber om hjelp når motløsheten rammer oss, apatien. Vi ber for dem som vi har såret og drevet bort fra livet og fra deg. Kom du med nytt livsmot, med energi og nytt liv.
Vi ber for alle som lever i totalitære samfunn. La dem få kjenne at du er med når de kjemper for rettferdighet. Vi ber for alle land og steder som rammes av vold og terror. Kom med trøst og håp.
Hellig Ånd, vi ber.
Herre, hør vår bønn! AMEN.
Preken av Elisabeth Thorsen,
25. september 2016, 19. søndag i treenigheten