Omtrent slik skrev Theresa av Avila for 500 år siden, og summerte opp hva en kristen humanisme må være. Med sin enkle tekst bekrefter hun alle menneskers liv og verdighet og forbindelse med den evige Gud. Hun bekrefter også hver enkelt av oss her i dag.
Med Theresas ord, vil jeg også hilse og gratulere og takke Diakonova.
Som en selvstendig, diakonal stiftelse innen Den norske kirke, har dere i 100 år drevet skole, sykepleie og omsorgsarbeid. Slik har vært øyne, hender og føtter i barmhjertighetens tjeneste. Slik har dere gjort troen konkret i vårt folk. Vist og vært Guds kjærlighet i verden.
(hilsen fra Åse Snøtun. Her eller på kunngjøringenes plass.)
Vi kan takke, og vi kan kjenne på stolthet for alt det gode vi mennesker kan gjøre for hverandre. Samtidig kan vi kjenne på begrensninger. Erkjennes skyld. Unnvikelser. Selvsentrering.
La oss nå, sammen bøye oss for Gud og bekjennes våre synder.
Preken
Ayaan Hirsti Ali er navnet på en kvinne – opprinnelig født i Somalia – valgt som parlamentsmedlem i Nederland – en stund bosatt i USA. Nå tilbake i Nederland.
Ayaan Hirsti Ali regnes som en av vår tids modigste intellektuelle. I sin kamp for menneskerettigheter, har hun vist hvordan religion og penger, sex og vold, hver på sin måte brukes for å oppnå en destruktiv kontroll over grupper av mennesker og også over enkeltindivider. Ayaan Hirsti Ali har vært truet med straff. Både i dette livet og i livet etterpå. Men hun har holdt fokus.
På spørsmål om hun ikke er redd, svarer hun: «Nei, menneskeverdet vil jeg kjempe for. La meg heller brenne».
Den lovkyndige som kommer til Jesus, spør: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
Jesus argumenterer effektivt i sitt svar. Han trekker inn den unge mannens tro og verdier. Han stiller spørsmål. Han utfordrer den unge mannen til å bruke det han har lært, selv se seg omkring og så tenke videre. Vurdere. Bruke både hode og hjerte.
Jesu svar på det som i utgangspunktet var et testspørsmål fra den unge mannen, blir en handling. En barmhjertighetshandling som handler om å se sin neste. Se ham og elske ham som en vil elske seg selv. Jesus spør tilbake, og til slutt svarer den unge mannen på sitt eget spørsmål. Og når han nå svarer, er fokuset endret fra hvordan skal jeg få og over til hvordan kan jeg vise/ hvordan kan jeg gjøre – barmhjertighet. Fokuset er også endret fra det hinsidige til det dennesidige. Og fra ord til handling.
Ayaan Hirsti Ali ble ateist. Mange som kompromissløst har kjempet for menneskeverdet, har blitt det. Ikke alle. Men det å kjempe for menneskets sak, kan noen ganger bli enda vanskeligere når en samtidig skal forholde seg til en religion. Til en kirke. Til en moske. Eller til et annet religiøst fellesskap. Slik er det, fordi også Guds navn misbrukes. Guds navn misbrukes til å holde mennesker fanget. Fanget i skam, fanget i hjernevask, fanget i innsnevrende roller eller også konkret: i fengsler – være seg i private rom eller i offentlige bygninger. Og jeg tenker: Slik blir Gud selv tatt i fra oss mennesker når vi har det som verst. Slik tas Gud fra dem som virkelig trenger ham. Virkelig trenger henne. Slik støter menigheter mennesker bort. Mennesker som egentlig er ute etter å gjøre som den barmhjertige samaritaner.
Dagen i dag, er den dagen i kirkeåret som har fått navnet «barmhjertighetens søndag”. Vi feirer den betingelsesløse nestekjærligheten. Den som setter mennesket først. Medmennesket. Og sier at vi ikke kan elske Gud uten å elske vår søster og bror. Den som lat oss ane noe av dybden i mysteriet at Gud ble menneske. Gud selv ble den som lider. Den som ber om hjelp. Den som er overgitt. Den vi bes om å se.
Og denne dagen ber oss huske at dette er en bestandig side ved Gud. En side som ordner alt det andre. En side vi ikke kan deale med. Ikke kompromittere. Den er det ultimate uttrykk for Guds kjærlighet til menneskene og til verden. Den gir fortelling til inkarnasjonen.
Og på denne dagen er det altså at vi feirer Diakonova. Og det passer bra. For fortellingen om den barmhjertige samaritaner har lagt selve grunnlaget for både diakoni og sykepleie i vårt samfunn. Den er selve urbildet på at vår omsorg for livet skal gjelde uavhengig av hvor vi kommer fra eller hva som har hendt oss. For hundre år siden materialiserte denne visjonen seg i et arbeid for at det skulle være èn menighetssøster i hvert sokn. Fra Lindesnes og til Nordkapp. Og det ble skrevet både kvinnehistorie, kirkehistorie og diakonihistorie på èn gang. Gründerhistorie. Heltehistorie.
Og det skulle vise seg at denne tenkningen, og dette arbeidet hadde bærekraft.
Etterhvert tok det offentlige over. Menighetssøstrene er blitt til hjemmesykepleie. Denne utviklingen henger sammen med fremveksten av velferdsstat og sosialdemokrati.
Men henger den ikke også sammen med Guds rike? For er ikke denne omsorgen for vår neste et av tegnene på at Guds rike er nær?
Jo, jeg tror vi må begynne å snakke sånn. I stedet for å innhente søndagskoleflinke svar på dogmelæren i befolkningen, må vi begynne å se på hvordan vi behandler vår neste. Og vi må se nestekjærligheten som finnes, som tegn på Guds rike. På det riket Jesus vil at skal vokse seg sterkt i oss og mellom oss. Når Jesus setter nestekjærlighetshandlingen sammen med å elske Gud og sammen med å arve det evige liv, skjønner vi at fortellingen også gir oss et bilde på Guds rike: Guds rike skjer der barmhjertighet skjer. Der nestekjærligheten skapende og helende krefter får leve og virke i og mellom mennesker.
Guds rike er inne i oss og mellom oss. Det er der allerede. Og det er der ennå ikke.
Der det ennå ikke er, der venter det på å bli til. Bli til gjennom våre øyne, hjerter og hjerner. Gjennom våre hender og føtter. Vi kan velge å være et fellesskap som tar tak for et enda større fellesskap, eller vi kan velge å være et fellesskap som har nok med oss selv. Jeg skal ikke gi noen eksempler på hvor de er de som har falt i røveres hender. For vi vet at de finnes, og vi vet mye om hvor de finnes. Tør vi gå ut i dagen for å se, vil vi finne.
Å være kristen, kan aldri handle om å sikre seg selv.Å ville sikre seg, handler om frykt.Frykt har den som er underlegen. Den som ikke føler seg sikker på hva han eller hun kan forvente. Den som er underlagt en lunefull overmakt.
Som kristne vet vi at Gud ikke er lunefull. Gud er kjærlighet. Vi vet at Gud ikke er fremmend for lidelse, redsel eller plage. Vi vet at Gud selv ligger i grøfta, henger på korset, farer ned i dødsriket. Og seirer. Og alt dette. Alt dette skal sette oss fri. Fri til å leve for andre. Leve. Som de vi er. Se og handle. Tolke og tørre. Være pionérer i vår egen tid. For det lidende menneskets skyld. Uten å velge bort troen. Uten å velge bort Gud. Ja, for det er ingen motsetning: Det er i det vi søker mot mennesket, at vi søker mot Gud.
Ære være Faderen og sønnen og den hellige ånd, som var og er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Kunngjøringer
Offeret som samles inn under salmen før nattverden, går til Diakonovas internasjonale engasjement i grensebyen Narva i Estland. I samarbeid med Lovisenberg diakonale sykehus arbeider Diakonova med å spre kompetanse i møte alvorlig syke og døende mennesker der.
Det er også mulig å gi ved å sende en sms. Se s. 2 i gudstjenesteheftet for rettledning.
Umiddelbart etter gudstjenesten ønsker vi alle hjertelig velkommen til kirkesuppe i Diakonovas lokaler i Fredensborgveien 24 q. Man kan finne noen å slå følge med ute på kirkebakken.
I morgen er det gudstjeneste ved bispemøtets åpning. Biskop Erling Pettersen vil holde preken. Gudstjenesten starter kl 12, og alle er velkommen.
Også kommende uke, er det mye som skjer her i domkirken. Vi anbefaler dere å se i vårt programhefte som dere kan finne ved døren, eller følge med på vår hjemmeside.
Neste søndag ledes høymessen av Valborg Orset Stene.
Søndag 23.10 holder også Oslo domkirkes Ungdomskor konsert kl. 18.00. Konserten heter «Shakespeare Songs». Med tekster av Shakespeare markerer vi på denne måten 400 årsjubileet for hans død.
Høymesse i Oslo domkirke
22. søndag i treenighetstiden
16. oktober 2016
Ledende domkirkeprest Elisabeth Thorsen