Joh 20,1-10: Evangelieteksten:
Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. 2 Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» 3 Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. 4 De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. 5 Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. 6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, 7 og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. 8 Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. 9 Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. 10 Disiplene gikk så hjem.
Kjære menighet! Det er påske, Kristus er oppstanden og lever, og vi sier til hverandre: Gledelig påske!
I dagens evangelium forteller Johannes om disipler som kommer og ser at Jesu grav er tom. En tom grav der et legeme nylig er begravet – det er bortenfor vår erfaring. Alle dem jeg som prest har begravet, alle vi har fulgt til graven, er blitt værende i jorden. Én dag skal også vi bli stedt til hvile.
Maria Magdalena er den første som kommer til Jesu grav. Hun hadde vært vitne til atromerne hadde naglet hennes mester og venn til korset. Nå opplever hun ny fortvilelse ogbryter ut i gråt: ”De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.” Vi som har fasiten, går fort glipp av dennerystelsen. Ingen grav å gå til, ingen hvile for den dødes legeme?
Det var Josef fra Arimatea som hadde gravlagtJesus. Han var én av Jesu hemmelige venner, men etter korsfestelsen tar han steget ut avskyggen. Han går til Pilatus og får ta Jesus ned av korset og begrave ham. Ja, nåidentifiserer han seg så sterkt med den korsfestede at han legger ham i den klippegraven han hadde fått hugget ut til seg selv.
Men så: under over under, ikke minst for Josef. Sakte demrer det for ham og de andresom kom til graven det Jesus hadde sagt, at han skulle stå opp. De får også møte hamigjen – ansikt til ansikt. Nå var Josefs grav blitt skueplassen for det ufattelige. Jesus er ikke lenger i graven, men lever for å gå med oss og foran oss.
Johannes gir oss et lite glimt av rekkeviddenfor det som har skjedd . Han forteller om mørket da Maria Magdalena kom til graven. Johannes har sans for de lange linjer, og med dette ordet griper han tilbake til den første skapelse da mørket lå over dypet og Gud sa: ”Det bli lys.” Han knytter tilbake til sin egen hymne om Jesu komme: ”Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.” Jesu grav blir skueplassen for Guds nye skapergjerning. Nå skal denne skapergjerninglyse inn i vårt mørke med et større håp, både her og nå og bortenfor alle våre graver.
I Åpenbaringsboken skriver samme Johannes at dødsriket og havet én dag skal gi fra seg de døde. Én dag skal påskeklokkene ringe over alle graver, én dag skal gravsprengeren rope alle ut av mørket og reise oss opp av jorden. Med de ufattelige tragediene på Middelhavetlegger jeg merke til ordene hos Johannes, at også havet skal gi sine døde tilbake. Ingen er glemt av Gud.
Stadig minnes vi om vår egen sårbarhet og at vi tilhører en såret menneskehet. Men i en tid der ondskap og dødskrefter er så alt for synlige, vil påsken tenne et større håp hos oss. Jesu oppstandelse skal gi oss tillit til at fremtiden ikke er begrenset av døden. Verken i Oslo eller Brüssel, i Ankara eller Aleppo skal døden ha det siste ordet. Det er i lyset fra den tomme graven vi lyser Guds fred over våre kjære som er gått bort, og over dem som denne uken brutalt ble tatt av dage.
Jesu tomme grav og oppstandelse er vårt større håp. Det griper også inn i våre liv her og nå. Paulus skriver: ”Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft.” Døpefonten her i kirken og i alle kirkerer tegnet på en tom grav for oss her og nå, at vi i Kristus allerede er reist opp til nytt liv.
I Bibelens salmer (Sal 103) er det et lite vers som sammenfatter Langfredagens og Påskedagens mysterium for oss, tre korte linjer:
- Han tilgir all din skyld,
- han frir ditt liv fra graven,
- han kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet.
Jesu kors og oppstandelse er Guds barmhjertighets nærvær og handling for oss. Han bøyer seg ned og ofrer seg selv, han tar imot og omfavner, han tilgir og reiser opp, her og nå og på den siste dag. Dette er påskens gave: Graven er tom, og Gud vil fylle ditt livmed tilgivelsens nåde og krone deg med barmhjertighet. Påske er å feire at Herrens barmhjertighet aldri tar slutt, men er ny hver morgen.
Det er ikke ofte vi bruker ordet barmhjertighet i vårt dagligspråk. Er det fordi det er for nærgående, at selve saken i ordet gjør oss forlegne, både overfor hverandre og Gud? Jesus taler om at vi skal speile Faderens barmhjertighet, og jeg innrømmer gjerne at det ikke alltid er lett. Men det begynner jo med at Gud gir oss sin barmhjertighet uten vederlag, for intet tilgir han og reiser oss opp, og for intet skal vi vise barmhjertighet.
Jesus retter derfor også søkelyset mot de skritt vi skal ta for å vise barmhjertighet: å gi mat til sultne, å ta imot fremmede og fattige, å se til syke og besøke dem som er i fengsel. Det er å tilgi og bære urett med tålmodighet, å formidle håp i ord og handling. I kristen tradisjon er det også en barmhjertighetsgjerning å begrave de døde ogminnes dem, å be for de levende og trøste de sørgende.
Ingen av oss har de gode løsningene på flyktningkrisen eller den brutale terroren,verken i Europa eller Midtøsten. Men denne uken fikk jeg en påskehilsen fra en venn i Beirut: ”Vi må ikke slutte å be og arbeide for at vårt lidende Midtøsten skal gjenoppstå til nytt liv.” Påskens under gir oss en begynnelse, ikke bare tydelig protest og oppgjør ved ethvert terroranslag mot menneskers liv, men en barmhjertighetens stille revolusjon. Små og lengre skritt i ord og handling som på nytt kan gi livet og håpet rom. Å hvor vi kan trenge ny barmhjertighet - både hos oss i våre fellesskap, for flyktninger ved våre og Europas grenser og det lidende Midtøsten. Vi må ikke slutte å be og arbeide.
En tom grav og et større håp, et liv i Guds barmhjertighet og med barmhjertighetens gjerninger. Denne påskedag er det Guds gave til oss i våre sårbare liv og til en såret menneskehet. Og den barmhjertige Gud har fremfor alt dette ønske:
- å tilgi all din skyld.
- å fri ditt liv fra graven.
- å krone deg med barmhjertighet.
Velsignet påske!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd som var, er og blir én sann Gud nå og alltid og i all evighet! Amen.