Forveksling av fundamentene
Da de første nyhetene etter de grufulle udådene 22. juli kom og gjerningsmannen ble betegnet som ”kristen-fundamentalist”, var jeg i sjokk. Kan en slik grusom forbrytelse begrunnes med den tro jeg som kristen bekjenner? Slik må vel muslimsk troende føle når troen deres blir tolket som motivasjon for islamistiske voldsmenn. Sjokket vedvarer selv om vi nå vet at en kristen-reaksjonær holdning bare er en av flere ingredienser til gjerningsmannens morderiske fremmedhat. Fundamentalismen er ikke lenger ”de andres” problem og utfordring, men har blitt vårt problem og vår utfordring.
For omtrent hundre år siden var ”fundamentalisme” en selvbetegnelse konservativ-protestantiske kretser valgte for å bekjempe ”modernisme” gjennom å styrke troens fundamenter. Det er først i løpet av de seneste tiår at betegnelsen ble brukt i forbindelse med andre religiøse tradisjoner. I 1910 formulerte man de fem fundamentalpunkter som den kristne fundamentalismen ville bruke som skanse mot modernismen, og vi vet at disse også forfektes den dag i dag: Bibelens ufeilbarlighet, jomfrufødselen, forståelsen av Jesu død som stedfortrende lidelse av straffen, Jesu legemlige oppstandelse og faktisiteten av underfortellingene.
Men her har vi å gjøre med en forveksling av fundamentene og en forvrengning av den kristne tro. Kristne tror ikke på Bibelen, er ikke avhengige av dens ufeilbarlighet for å kunne tro på Gud. Kristne tror på den treenige Gud, hvis selvmeddelelse i Israel og i Jesus fra Nasaret gjør Bibelen til vitnesbyrd. Og dette vitnesbyrd gjør Gud – gjennom sin Hellige Ånd – til visshet for de troende. Kristne tror ikke først på jomfrufødselen, men bekjenner Jesus Kristus som sin Herre og tolker talen om jomfrufødselen som et uttrykk for denne troen og ikke som en gynekologisk forklaring av Kristi guddommelighet.
Religiøs fundamentalisme kan ikke kureres og behandles fra utsiden, men bare innenfra. Diskusjonen og oppgjøret med den kristne fundamentalismen, det er vår oppgave, en oppgave som tilfaller den kristne kirke og teologi, en oppgave som bare kan løses i streven og søken etter den kristne tros sanne fundamenter – også i samtale med alle som forsvarer posisjoner som betegnes som ”fundamentalistiske”. Bare gjennom selvkritikk som må belyse alle voldelige feiltrinn i kristendomshistorien, kan forvekslingen av fundamentene bringes til lyset og korrigeres. Den kristne gudstjeneste er det fremste stedet for forvissning om grunn og gjenstand til den kristne tro, og her blir det tydelig, gang på gang, at en oppdeling av verden i fremmed og venn ikke har noen ting å gjøre med Jesu Kristi tro. Kjærlighet til Gud og kjærlighet til den neste var i Jesu Kristi øyne uløselig knyttet sammen.
Å besinne seg på troens fundamenter – som kritikk av den fundamentalistiske forvekslingen av fundamentene – er ikke det en oppgave som forener og som alle trossamfunn har felles, nettopp for å stoppe vold i religionens navn?
Christoph Schwöbel, ”Vertauschte Fundamente”, i: Zeitzeichen. Evangelische Kommentare zu Religion und Gesellschaft 9/2011, 15.
Til norsk ved Carsten Schuerhoff, gjengitt med forfatterens tillatelse.